Tankespinn om nyskaping og teknologiskutvikling

Nyskaping og vekt gjennom teknologisk utvikling er en prosess om er essensiell for å forstå hvordan mennesker kan bli mer produktive, og følgelig hvordan nasjoner kan bli rikere. Utvikling baserer seg i første rekke på teknologiske nyvinninger, som gjør arbeidere mer produktive. Men hva fører til teknologiske nyvinninger, hvordan går dette fremover?

I et tankeeksperiment vil jeg skru tiden mange hundre år tilbake. På slutten av 1300-tallet begynte Keiserriket Kina, Verdens største rike, å utforske havområdene rundt seg, etter ordre fra Keiseren selv. I starten av 1400-tallet nådde oppdageren Zenghe fjerne kyster som Madagaskar. Men dette skulle ikke vare. Et maktskifte i keiserdynastiet medførte en ny Keiseren som ikke så verdien av oppdagelsesreisene, og disse ble avsluttet. Dermed var det duket for en Eurpopeisk overtagelse rundt 100 år senere. Men hvorfor europeerne?

Både Vasco da Gama og Christoffer Columbus prøvde flere steder før de fikk tilslag på sine ideer om å utforske verden, og finne veien til India, krydderets opphavsland. I Europa var man ikke, i motsetning til Kina, avhengig av en Keiser og hans samtykke. Man kunne henvende seg til en rekke mektige kretser i Spania, Portugal, Italia, Frankrike, og andre steder. Dette skjedde også. Christoffer Columbus fikk avslag om støtte til sine ideer flere steder før han endelig, med støtte fra Den Spanske Kronen, la ut mot Vest, og fant Amerika.

Slik er det også innenfor økonomien. I et fungerende kapitalistisk system er det mange aktører å kontakte for å søke støtte til gode, innovative ideer. Jo flere aktører, jo større er sannsynligheten for at en god ide får støtte, jo færre aktører, desto lavere sansynlighet.

I sovjetunionen så man dette klart. Det sentraliserte systemet hadde store problemer med innovasjon og fornying. Utviklingen gikk i stampe, og man var avhengig av omfattende industrispionasje mot vesten. Det man derimot erfarte med systemet, er at det er uovermåte effektivt når det gjelder å implementere allerede eksisterende teknologi. Når man vet sikkert hva som er den beste løsningen, fungerte det sentralstyrte systemet relativt bra, og man kunne notere seg forbløffende vekst i periden etter revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Men det varte ikke.

Det sentraliserte systemet hadde flere problemer. Ikke bare var sansynligheten liten for at en god ide skulle bli støttet og realisert, det var også liten sannsynlighet for at den skulle oppstå. I det totalitære, sentralstyrte Sovjet ville det neppe vært enkelt for en Columbus eller en Vasco da Gama å komme opp med ideen i utgangspunktet. Entrepenøren har dårlige kår i sentralstyrte systemer hvor beslutninger såvel som ideer er sentralisert. Fokus på å skape entrepenører er minst like viktig som fokus på antallet aktører som kan hjelpe dem med å realisere ideene.

Det kan virke som om antallet entrepenører, og antallet potensielle investorer, er svært viktig for å forstå grunnlaget for utvikling gjennom teknologisk nyskaping. Det kan også virke som at forståelsen av dette samspillet er en nøkkel når det gjelder utvikling av fattige land i dag. Derfor synes jeg det er merkelig at fokus på dette området synes å være fraværende i mitt økonomistudium, og tilnæremt fraværende innenfor utviklingsdebatten.

Joseph Schumpeter var en av de banebrytende økonomer som interesserte seg i disse sammenhenger, samtidig er han en økonom som er fraværende i mitt pensum. Uansett gleder jeg meg til å sette meg nærmere inn i hans teorier om nyskaping og entrepenører. Den nyklassiske teorien vi lærer på skolen i dag virker ofte håpløst statisk, jeg håper Schumpeter kan tilføre en sårt trengt dynamikk!