Om samskipnader og monopoler.

Monopoler er generelt noe styggedom. På skolen lærer vi at monopoldannelser fører til lavere produksjon, høyere pris, lavere effektivitet, mindre nyskaping, og sterkt svekket forbrukermakt. Allikevel kan man hevde at mange av dagens studentsamkipnader har faktisk monopolmakt på mange områder. Disse monopolene er dannet for å fylle et behov "det frie marked" ikke selv var i stand til å fylle på tilfredsstillende måte: Ved å opprette studentsamskipnader korrigerte man en markedssvikt for å nå et politisk mål.

Måloppnåelsen har vært stor i mange år. Det har gått ut titall på titall med studentkull fra norske univeristeter og høgskoler som priser seg lykkelig for de billige boligene, det gode kantinetilbudet, og det sosiale treningstilbudet samskipnaden var en viktig premissleverandør for. Men tidene endrer seg, og det må også samskipnadene. Er det på tide å revurdere samskipnadenes betydning for dagens studenter?

Er det slik at man fortsatt trenger en styrt monopolist for å sørge for studentenes velferd? Eller kan man med fordel diskutere andre løsninger? Fungerer den politiske kontrollen av monopolisten tilfredsstillende, eller har monopolisten revet seg ut av sine demokratiske lenker, og blitt en de facto styggedom?

Det er ikke så godt å si, men når jeg ser på utviklingen av min samskipnad, i forhold til den store endringen i studentmassen kvalitetsreformen bragte med seg, begynner samskipnaden i større og større grad å fremstå som en dinosaur på overtid:

1. Studentene i samskipnadens styre er anonyme, og blir ikke brukt som innflytelseskanal.
2. På grunn av monopolstillingen oppfattes ikke endrede preferanser i markedet, og omsetningen svekkes.
3. Samskipnaden kutter kostnader i et forsøk på å effektivisere driften.
4. Tilbudet forblir billig, men dårligere.
5. Studentene fremmedgjøres for samskipnaden, og betraktes som en kundegruppe det skal tjenes penger på.
6. Studentene mister eiendomsforholdet til samskipnaden, og oppfatter den som en profittmotivert markedsaktør.
7. Den demokratiske kontrollen av samskipnadene eksisterer kun i teorien.
8. Samskipnaden begynner å oppføre seg som en tradisjonell monopolist.
9. Omstillings og innovasjonsevne svekkes ytterligere.
10. Studentene blir misfornøyde, og finner seg et annet studiested. Kundegruppen forsvinner, og tar samskipnaden, lærestedet, samt en rekke lokale institusjoner med seg i dragsuget.

Konklusjonen må bli at ingen samskipnad er bedre enn en dårlig samskipnad. Dermed får vi håpe at studentene fortsatt er i stand til å engasjere seg i styringen av samskipnaden, selv om det begynner å se dårlig ut for mitt Univeristet.