Wednesday, January 24, 2007

Mer om bransjefinansiert forskningjuks og annen feilinformasjon

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en klingende avslutning, med påfølgende enkle konklusjon, om det jeg har valgt å kalle bransjefinansiert forskningsjuks. Men jeg fant dette litt omfattende og vanskelig, og gjør det i stedet mer kort enn klingende, og mer tåkete enn klart.

For det første, i alle bransjer hvor bransjefinansierte forskningrapporter er med å "sår tvil" om den vitenskapelige konsensus, finner man stor grad av interessekonsentrasjon i noen få, veldig store, selskaper. Disse selskapene har tilgang til enorme økonomiske ressurser, og enda større økonomiske interesser står på spill, derfor har de meget sterke insentiver for å produsere "vitenskapelige" rapporter som støtter deres sak. Jeg har tidligere vist til plastindustrien, tobakksindustrien, legemiddelindustrien, og brusindustrien.

Men, som effektivt forklart i to underholdende filmer, "An Inconvenient Truth" og "Supersize Me", det er i andre næringer man finner de virkelig store problemene knyttet til denne ofte falske vitenskapelige tvilen. Særlig innenfor olje, energi, og transportbransjen har man spydd ut rapporter i stort monn, med heller suspekte konklusjoner. I over 20 år har man klart å kreere en fiktiv tvil om hvorvidt klimaendringer finner sted, er menneskeskapte, og hvorvidt de representerer et problem.

Også innenfor næringsmiddelindustrien, som omfatter langt mer enn Coca Cola, har dette gått svært langt. Matsminke, konserveringsmidler, forskjellige fettsyresammensetninger, vitmainer, fiber, GI, fettfaktor, sukkerinnhold, GMO osv... Det er mye å holde styr på, og tvilen er stor, i hvertfall i media. Blant ernæringseksperter, derimot, er det svært lite tvil. Den maten vi spiser i dag er ikke særlig sunn, enten den kommer fra Mc Donalds eller REMA 1000.

Det kan virke, som nevnt ovenfor, at det er de store konsentrasjonene av ressurser i selskaper som er det største problemet. De næringene som virkelig har skodd seg på dette, er også de næringene som har vært meget sentraliserte - lenge: Matindustrien og energi og transport. For å komme uvesenet til livs tror jeg man må gjøre noe med ressursene og insentivene til aktørene. I dag har ressursterke selskaper sterke insentiver til å skape tvil, mens politikere og statsforvaltning har svake interesser i å utfordre selskapene. Vi ber om trøbbel, og kan lite gjøre.

Friday, January 12, 2007

Mer bransjefinansiert forskningsjuks

Nå er det ikke bare tobakksindustrien, legemiddelindustrien, eller drikkevareindustrien som produserer misvisende forskning på løpende bånd. Det gjør også plastikkindustrien.

Bisphenol er et stoff som ble "oppfunent" i 1891, og på 1930-tallet var bisphenol et av de håpefulle kandidatene til å bli brukt som kunstig østrogen i medisinsk behandling. Det er altså en gammel, kraftig, hormonhermer vi snakker om.

Versjonen bisfenol A, som i dag brukes i de aller fleste produkter av plast (polykarbonater, PVC, og epoxy), er et omstridt stoff. Dagbladet kan i dag melde følgende: "Det er et helseskadelig stoff. Og du har det trolig i kroppen din." For hele artikkelen, se:

http://www.dagbladet.no/dinside/2007/01/11/488605.html


Selv om de aller fleste studier konkluderer med at bruk av bisfenol A medfører en helserisiko, har plastindustrien finansiert en rekke motrapporter, og publisert dem på en egen internettside, her:

http://www.bisphenol-a.org/index.html


Wikipedia har også en artikkel om bisfenol her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bisphenol_A

Forøvrig er det ikke bare her det foregår en forskningskrig. I skoleåret 2005/2006 jobbet jeg som president i IAAS International (www.iaasworld.org), og i den anledning hadde jeg den ære av å være invitert til en rekke konferanser og mottagelser innenfor landbruksindustrien. En særlig interessant var 10 årsjubileumet for genmodifiserte landbruksprodukter, i regi av CropLife og EuropaBio.

Der promoterer de (bransjefinansiert)forskning som er positiv til GMO-produkter, samt at de har ansatt en liten arme av profesjonelle lobbyister for å fremme sitt syn. Deres hjemmesider kan man finne her:

http://www.croplife.org/

http://www.europabio.org/

Problemet, slik jeg ser det, med GMO er allikevel litt annerledes enn med de fire andre nevnte eksemplene på ekstensiv bransjefinansiert forskning - GMO har faktisk et stort potenisale i mange sammenhenger, og mye av kritikken mot GMO er faktisk, mener jeg, lite berettiget. Uansett, bransjefinansiert forskning viser, også her, å være håpløst ukritisk fundamentert, og åpenbart mer interessert i å sementere på forhånd bestemte konklusjoner enn å faktisk søke ny kunnskap og finne ut noe nytt og revolusjonerende.

Thursday, January 11, 2007

Bransjefinansiert forskning og annet juks.

Tobakkindustrien har i mange år fått på pukkelen for å tukle med forskningsresultater, hindre publisering, og sverte de som mente tobakk var skadelig. Kampen var lang, men etter hvert begynner det å sige inn mellom ørene på stadig flere at tobakk har en rekke uheldige virkninger på mennesker. Det er usunt.

I følge forskning.no er det ikke bare innenfor tobakksindustrien at dette er et utstrakt problem. I denne artikkelen: http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1167906876.22 viser David Ludwig ved Harvard Medical School og Childrens Hospital i Boston at det er signifikant forskjell mellom resultatene i forskningsrapporter skrevet med bransjefinansiering og forskningsrapporter skrevet uten bransjefinansiering om forskjellige drikkevarers (amerikansk "soft drinks" dvs brus, og andre søtede produkter som juice og melk) effekt på menneskelig helse.

Av rapportene med bransjefinansiering var det 0% som konkluderte med at produktet ville ha en negativ effekt på barns helse, mens hele 37% av de helt uten bransjefinansiering konkluderte med at produktet hadde en negativ effekt på barns helse. Sannsynligheten for en konklusjon om at produktet hadde en positiv effekt på barns helse steg med mellom 4.37 og 7.61 ganger dersom rapporten var bransjefinansiert.

Heftig manipulering, med andre ord. Kanskje ikke noen bombe, historien med tobakksindustrien er grell, farmasøytisk industri har også et dårlig rykte. Men, som påpekt av Ludwig; "Alle tar ikke medisiner, men alle spiser hver dag. Dersom forskningen på matvarer inngår kompromisser på grunn av interessekonflikter, er det en alvorlig trussel mot folkehelsen."

Ja så men! Lurer på om det er noen bransjer som ikke er preget av dette problemet?

Wednesday, January 10, 2007

Da er ferien over, og rutebilstasjonen er tom...

Nei, dere skal slippe å høre overutdannede komikere spille blokkfløyte, men ferien er faktisk over, og jeg har returnert til sivilisasjonen, verdens navle: Ås.

Men overskriften er ikke tatt helt ut av løse luften. At Sørlendinger ofte har hatt et anstrengt forhold til folk fra Nord, særlig Bærum, kan vel knapt kalles omdiskutert. Som herrene Eia og Tufte Johansen utbasunerer litt senere i innledningssangen; "...så skal jeg knuse en Bærumsoss for deg, min venn...". Nå er heldigvis ikke jeg fra Bærum, da hadde jeg vel neppe kalt Ås et sivilisert sted i nærheten av Verdens Navle, men jeg har feriert ganske mye på Sørlandet, og betraktet Sørlendingens generelle avsmak til "Bærumsosser" på nært hold. At denne avsmaken ofte får voldelig utløp er et understatement. En av mine bekjente fra området, "Jim", kunne en sommer skilte med et relativt høyt, femsifret, beløp i bøter for voldsutøvelse mot "Bærumsosser".

Noen vil sikkert avfeie Sørlendinger som voldelige, eller kanskje skylde på religionen, de er jo Kristne der nede i Bibelbeltet. Hva er det med disse voldelige, religiøse menneskene? Eller man kan prøve å finne ut hvorfor slikt skjer.

Siden jeg nettopp har lest Nils Christies "Hvor tett et Samfunn", skal jeg prøve meg på det siste:

Hvis noen hadde spurt "Jim" om han anså seg veldig kriminell, f eks i forhold til den generelle "Bærumsoss", hadde han med stor sannsynlighet svart at det gjorde han ikke. Han ville påpekt at "Bærumsossen" krenket Sørlandets innbyggere ved å tilegne seg eiendom på ikke akepterte måter, bruke den på uakseptert vis, omgi seg med en uetisk rikdom på uaksepterte måter, og generelt tråkke på Sørlendingens følelse av rett og galt, rettferdig og urettferdig, med sin prangende framferd. Sørlendingen, i dette tilfellet "Jim", svarer på overgrepet med det maktmiddelet han har for hånden, en rett venstre på neserota.

Desverre har samfunnet for øvrig bestemt at denne typen for vold er kriminell adferd, som straffes. "Bærumsossens" fremferd er ikke definert som vold eller kriminell adferd, og møter dermed ingen konsekvenser. Ut i fra "Jims" ståsted er dette selvsagt urettferdig. Altså er det hvordan vi definerer hva som er kriminalitet som bestemmer hvem som blir kriminelle. At Saddam Hussein var et menneske som ofte handlet i strid med visse etiske retningslinjer hersker det liten tvil om, men det var først når det ble offisielt ulovlig for statsledere i Irak å drepe mennesker at han ble definert som kriminell, og deretter straffet. Siden "Bærumsossens" adferd ikke er definert som kriminell, selv om den bryter med en rekke lokale normer og konvensjoner for adferd, er den velegnet til å skape bitterhet og frustrasjon mot andre "Bærumsosser", rettsvesenet, eller kanskje samfunnet som helhet. Dette kan ventes å ha en rekke konsekvenser, for "Bærumsosser" så vel som "Sørlendinger".

Altså er det brudd på lokale normer og oppfatning av sømmelig adferd som gjør "Sørlendinger" voldelig instilt til "Bærumsosser", ikke deres religion, eller spekulative, voldelige, legninger. Siden vi har definert deres voldelige adferd som straffbar og kriminell, blir de følgelig stemplet deretter.

Mon tro om det samme resonnementet kan brukes til å forstå andre fenomener, som f eks terrorisme.

Forøvrig er "Hvor tett et Samfunn" en kortfattet, men grundig, innføring i kriminologi, som er meget lesverdig for alle som ønsker en videre forståelse for hva som gjør bysamfunn grunnleggende forskjellige fra bygdesamfunn, og for hvordan kriminelle handlinger oppmuntres eller hindres. Den tar også for seg hvordan enkelte faktorer er med å forme samfunn, og hvordan samfunnene igjen former individene. Løp og Kjøp!

Sunday, December 17, 2006

Tankespinn om globaliseringsdebatten

Det er litt trist å være vitne til dagens globaliseringsdebatt. Ikke fordi den ene eller den andre siden "taper" eller "vinner", eller fordi argumentene som brukes gjennomført er dårlige eller irrelevante.

Argumentene til kritikerne er gode, og godt fundamentert med case-studier som klart bygger opp under påstander om at noe må være veldig galt med den gjeldende nyliberalistiske teorien, og den globaliseringen den fronter. Det triste er at konklusjonen svært ofte blir fremstilt som at "det vi trenger er mindre globalisering" eller at "vi må avskaffe det globale kapitalistiske system".

Globaliseringens forkjempere på sin side gjør ikke debatten mindre trist. Her står man fast og fremhever alle de gode resultatene man har opplevd gjennom "global kapitalisme", og at selv om det kan gå litt trott noen ganger, er resultatet som oftest bra. Man fremhever også poenget at de som beklager seg over velstandskonsentrasjon kanskje er mer interessert i å avskaffe rikdom enn å avskaffe fatigdom, det er jo tross alt ikke et "null-sum-spill" man snakker om, men et spill med fleksibelt utbytte. Dette utbytte vil vokse over tid, og dermed vil alle få det bedre.

Men her er vi inne i en endeløs og kontraproduktiv prosess. Desverre er det ingen som later til å være særlig interessert i å finne ut hvorfor liberalisering/globalisering/privatisering noen ganger kan skilte med veldig gode resultater, og stor reduksjon i fattigdom og sult, mens andre ganger må ta til takke med hungersnød og arbeidsløshet.

Til tross for mange gode case-studier har kritikerne stort sett feilet i å utfordre nyliberalistisk ideologi med alternativer. Til alt overmål er det folk som ikke har fått med seg at 100 år gamle tolkninger av Marx ikke bare har gått av moten, men faktisk er motbevist. Til tross for mange sterke caser, er de ideologiske kortene til globaliseringskritikerne dårlige.

Nyliberalistene virker på sin side ikke veldig interesserte i å utfordre sitt eget system, og avfeier kritikken med at litt svinn må man regne med, ideologien er god som vitenskap, og gjelder alle, alltid, under alle forhold. Dette støttes opp med statistikk over antall fattige i verden, et par utvalgte caser, og en generell henvisning til ideologisk overlegenhet. Det er lett å kritisere, men dersom man ikke har velfundamenterte, helhetlige, alternativer, hjelper det lite.

For meg virker dette ofte som en svart hvitt debatt: Kapitalisme vs "ikke-kapitalisme", globalisering vs "ikke-globalisering", frihandel vs proteksjonisme. en debatt mellom "gode" og "onde" krefter, og ikke en debatt om vitenskap, ideologi, og helhetlige alternativer.

Dette synes jeg er trist. Jeg går ut i fra at de aller fleste, i begge leirer, er for globalisering, for handel, og mot total avskaffelse av et kapitalistisk system. Debatten burde i mye større grad være på et vitenskapelig, teoretisk plan:

Hva slags kapitalisme skal vi ha?
Hordan kan vi minimere de negative aspektene ved globaliseringen?
Hva er hensiktsmessig frihandel?
Hvilke teorier kan vi bruke for å analysere markeder, samfunn, og systemer?

Svar på disse spørsmålene vil vi aldri finne så lenge globaliseringskritikerne konsentrerer seg om å "bevise" alle globaliseringens feiltrinn med caser, og trekke konklusjonen at vi trenger mer proteksjonisme. Globaliseringsforkjempernes svar som avfeier enkeltcasene med at javel, så skjer det feil innimellom, men det store bildet blir bedre, og deretter underbygger dette med statistikk over antall fattige i verden og nyliberal ideologi, bidrar heller ikke til noen konstruktiv debatt. Det bidrar kun til å avslutte debatten før den blir interessant.

Jeg tror vi trenger en annerledes debatt. En debatt som er mindre polarisert, mer opptatt av vitenskap, og mer opptatt av å bygge nye modeller for økonomisk utvikling, økonomisk organisering, og internasjonalt økonomisk samkvem. Vi trenger å bygge modeller som inkorporerer flere forhold: Svært få markeder kan teknisk sett bli "perfekte", mange aktører handler irrasjonelt, informasjonen vil tilnærmet aldri være "perfekt", sosial stabilitet er viktig, og vi trenger å forstå den institusjonelle strukturen som danner grunnlaget for effektive markeder.

Saturday, December 16, 2006

Tankespinn om nyskaping og teknologiskutvikling

Nyskaping og vekt gjennom teknologisk utvikling er en prosess om er essensiell for å forstå hvordan mennesker kan bli mer produktive, og følgelig hvordan nasjoner kan bli rikere. Utvikling baserer seg i første rekke på teknologiske nyvinninger, som gjør arbeidere mer produktive. Men hva fører til teknologiske nyvinninger, hvordan går dette fremover?

I et tankeeksperiment vil jeg skru tiden mange hundre år tilbake. På slutten av 1300-tallet begynte Keiserriket Kina, Verdens største rike, å utforske havområdene rundt seg, etter ordre fra Keiseren selv. I starten av 1400-tallet nådde oppdageren Zenghe fjerne kyster som Madagaskar. Men dette skulle ikke vare. Et maktskifte i keiserdynastiet medførte en ny Keiseren som ikke så verdien av oppdagelsesreisene, og disse ble avsluttet. Dermed var det duket for en Eurpopeisk overtagelse rundt 100 år senere. Men hvorfor europeerne?

Både Vasco da Gama og Christoffer Columbus prøvde flere steder før de fikk tilslag på sine ideer om å utforske verden, og finne veien til India, krydderets opphavsland. I Europa var man ikke, i motsetning til Kina, avhengig av en Keiser og hans samtykke. Man kunne henvende seg til en rekke mektige kretser i Spania, Portugal, Italia, Frankrike, og andre steder. Dette skjedde også. Christoffer Columbus fikk avslag om støtte til sine ideer flere steder før han endelig, med støtte fra Den Spanske Kronen, la ut mot Vest, og fant Amerika.

Slik er det også innenfor økonomien. I et fungerende kapitalistisk system er det mange aktører å kontakte for å søke støtte til gode, innovative ideer. Jo flere aktører, jo større er sannsynligheten for at en god ide får støtte, jo færre aktører, desto lavere sansynlighet.

I sovjetunionen så man dette klart. Det sentraliserte systemet hadde store problemer med innovasjon og fornying. Utviklingen gikk i stampe, og man var avhengig av omfattende industrispionasje mot vesten. Det man derimot erfarte med systemet, er at det er uovermåte effektivt når det gjelder å implementere allerede eksisterende teknologi. Når man vet sikkert hva som er den beste løsningen, fungerte det sentralstyrte systemet relativt bra, og man kunne notere seg forbløffende vekst i periden etter revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Men det varte ikke.

Det sentraliserte systemet hadde flere problemer. Ikke bare var sansynligheten liten for at en god ide skulle bli støttet og realisert, det var også liten sannsynlighet for at den skulle oppstå. I det totalitære, sentralstyrte Sovjet ville det neppe vært enkelt for en Columbus eller en Vasco da Gama å komme opp med ideen i utgangspunktet. Entrepenøren har dårlige kår i sentralstyrte systemer hvor beslutninger såvel som ideer er sentralisert. Fokus på å skape entrepenører er minst like viktig som fokus på antallet aktører som kan hjelpe dem med å realisere ideene.

Det kan virke som om antallet entrepenører, og antallet potensielle investorer, er svært viktig for å forstå grunnlaget for utvikling gjennom teknologisk nyskaping. Det kan også virke som at forståelsen av dette samspillet er en nøkkel når det gjelder utvikling av fattige land i dag. Derfor synes jeg det er merkelig at fokus på dette området synes å være fraværende i mitt økonomistudium, og tilnæremt fraværende innenfor utviklingsdebatten.

Joseph Schumpeter var en av de banebrytende økonomer som interesserte seg i disse sammenhenger, samtidig er han en økonom som er fraværende i mitt pensum. Uansett gleder jeg meg til å sette meg nærmere inn i hans teorier om nyskaping og entrepenører. Den nyklassiske teorien vi lærer på skolen i dag virker ofte håpløst statisk, jeg håper Schumpeter kan tilføre en sårt trengt dynamikk!

Friday, December 15, 2006

Globalisering: En stor desillusjon.

Siden jeg fortsatt slite med hjemmeoppgaver, kommer det enda en tilsløring av min dårlige samvititghet.

Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.

Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!

Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.

Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:

For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.

Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.

Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.

Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".

Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.

Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.

Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!

Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.

God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!