Det er litt trist å være vitne til dagens globaliseringsdebatt. Ikke fordi den ene eller den andre siden "taper" eller "vinner", eller fordi argumentene som brukes gjennomført er dårlige eller irrelevante.
Argumentene til kritikerne er gode, og godt fundamentert med case-studier som klart bygger opp under påstander om at noe må være veldig galt med den gjeldende nyliberalistiske teorien, og den globaliseringen den fronter. Det triste er at konklusjonen svært ofte blir fremstilt som at "det vi trenger er mindre globalisering" eller at "vi må avskaffe det globale kapitalistiske system".
Globaliseringens forkjempere på sin side gjør ikke debatten mindre trist. Her står man fast og fremhever alle de gode resultatene man har opplevd gjennom "global kapitalisme", og at selv om det kan gå litt trott noen ganger, er resultatet som oftest bra. Man fremhever også poenget at de som beklager seg over velstandskonsentrasjon kanskje er mer interessert i å avskaffe rikdom enn å avskaffe fatigdom, det er jo tross alt ikke et "null-sum-spill" man snakker om, men et spill med fleksibelt utbytte. Dette utbytte vil vokse over tid, og dermed vil alle få det bedre.
Men her er vi inne i en endeløs og kontraproduktiv prosess. Desverre er det ingen som later til å være særlig interessert i å finne ut hvorfor liberalisering/globalisering/privatisering noen ganger kan skilte med veldig gode resultater, og stor reduksjon i fattigdom og sult, mens andre ganger må ta til takke med hungersnød og arbeidsløshet.
Til tross for mange gode case-studier har kritikerne stort sett feilet i å utfordre nyliberalistisk ideologi med alternativer. Til alt overmål er det folk som ikke har fått med seg at 100 år gamle tolkninger av Marx ikke bare har gått av moten, men faktisk er motbevist. Til tross for mange sterke caser, er de ideologiske kortene til globaliseringskritikerne dårlige.
Nyliberalistene virker på sin side ikke veldig interesserte i å utfordre sitt eget system, og avfeier kritikken med at litt svinn må man regne med, ideologien er god som vitenskap, og gjelder alle, alltid, under alle forhold. Dette støttes opp med statistikk over antall fattige i verden, et par utvalgte caser, og en generell henvisning til ideologisk overlegenhet. Det er lett å kritisere, men dersom man ikke har velfundamenterte, helhetlige, alternativer, hjelper det lite.
For meg virker dette ofte som en svart hvitt debatt: Kapitalisme vs "ikke-kapitalisme", globalisering vs "ikke-globalisering", frihandel vs proteksjonisme. en debatt mellom "gode" og "onde" krefter, og ikke en debatt om vitenskap, ideologi, og helhetlige alternativer.
Dette synes jeg er trist. Jeg går ut i fra at de aller fleste, i begge leirer, er for globalisering, for handel, og mot total avskaffelse av et kapitalistisk system. Debatten burde i mye større grad være på et vitenskapelig, teoretisk plan:
Hva slags kapitalisme skal vi ha?
Hordan kan vi minimere de negative aspektene ved globaliseringen?
Hva er hensiktsmessig frihandel?
Hvilke teorier kan vi bruke for å analysere markeder, samfunn, og systemer?
Svar på disse spørsmålene vil vi aldri finne så lenge globaliseringskritikerne konsentrerer seg om å "bevise" alle globaliseringens feiltrinn med caser, og trekke konklusjonen at vi trenger mer proteksjonisme. Globaliseringsforkjempernes svar som avfeier enkeltcasene med at javel, så skjer det feil innimellom, men det store bildet blir bedre, og deretter underbygger dette med statistikk over antall fattige i verden og nyliberal ideologi, bidrar heller ikke til noen konstruktiv debatt. Det bidrar kun til å avslutte debatten før den blir interessant.
Jeg tror vi trenger en annerledes debatt. En debatt som er mindre polarisert, mer opptatt av vitenskap, og mer opptatt av å bygge nye modeller for økonomisk utvikling, økonomisk organisering, og internasjonalt økonomisk samkvem. Vi trenger å bygge modeller som inkorporerer flere forhold: Svært få markeder kan teknisk sett bli "perfekte", mange aktører handler irrasjonelt, informasjonen vil tilnærmet aldri være "perfekt", sosial stabilitet er viktig, og vi trenger å forstå den institusjonelle strukturen som danner grunnlaget for effektive markeder.
Sunday, December 17, 2006
Saturday, December 16, 2006
Tankespinn om nyskaping og teknologiskutvikling
Nyskaping og vekt gjennom teknologisk utvikling er en prosess om er essensiell for å forstå hvordan mennesker kan bli mer produktive, og følgelig hvordan nasjoner kan bli rikere. Utvikling baserer seg i første rekke på teknologiske nyvinninger, som gjør arbeidere mer produktive. Men hva fører til teknologiske nyvinninger, hvordan går dette fremover?
I et tankeeksperiment vil jeg skru tiden mange hundre år tilbake. På slutten av 1300-tallet begynte Keiserriket Kina, Verdens største rike, å utforske havområdene rundt seg, etter ordre fra Keiseren selv. I starten av 1400-tallet nådde oppdageren Zenghe fjerne kyster som Madagaskar. Men dette skulle ikke vare. Et maktskifte i keiserdynastiet medførte en ny Keiseren som ikke så verdien av oppdagelsesreisene, og disse ble avsluttet. Dermed var det duket for en Eurpopeisk overtagelse rundt 100 år senere. Men hvorfor europeerne?
Både Vasco da Gama og Christoffer Columbus prøvde flere steder før de fikk tilslag på sine ideer om å utforske verden, og finne veien til India, krydderets opphavsland. I Europa var man ikke, i motsetning til Kina, avhengig av en Keiser og hans samtykke. Man kunne henvende seg til en rekke mektige kretser i Spania, Portugal, Italia, Frankrike, og andre steder. Dette skjedde også. Christoffer Columbus fikk avslag om støtte til sine ideer flere steder før han endelig, med støtte fra Den Spanske Kronen, la ut mot Vest, og fant Amerika.
Slik er det også innenfor økonomien. I et fungerende kapitalistisk system er det mange aktører å kontakte for å søke støtte til gode, innovative ideer. Jo flere aktører, jo større er sannsynligheten for at en god ide får støtte, jo færre aktører, desto lavere sansynlighet.
I sovjetunionen så man dette klart. Det sentraliserte systemet hadde store problemer med innovasjon og fornying. Utviklingen gikk i stampe, og man var avhengig av omfattende industrispionasje mot vesten. Det man derimot erfarte med systemet, er at det er uovermåte effektivt når det gjelder å implementere allerede eksisterende teknologi. Når man vet sikkert hva som er den beste løsningen, fungerte det sentralstyrte systemet relativt bra, og man kunne notere seg forbløffende vekst i periden etter revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Men det varte ikke.
Det sentraliserte systemet hadde flere problemer. Ikke bare var sansynligheten liten for at en god ide skulle bli støttet og realisert, det var også liten sannsynlighet for at den skulle oppstå. I det totalitære, sentralstyrte Sovjet ville det neppe vært enkelt for en Columbus eller en Vasco da Gama å komme opp med ideen i utgangspunktet. Entrepenøren har dårlige kår i sentralstyrte systemer hvor beslutninger såvel som ideer er sentralisert. Fokus på å skape entrepenører er minst like viktig som fokus på antallet aktører som kan hjelpe dem med å realisere ideene.
Det kan virke som om antallet entrepenører, og antallet potensielle investorer, er svært viktig for å forstå grunnlaget for utvikling gjennom teknologisk nyskaping. Det kan også virke som at forståelsen av dette samspillet er en nøkkel når det gjelder utvikling av fattige land i dag. Derfor synes jeg det er merkelig at fokus på dette området synes å være fraværende i mitt økonomistudium, og tilnæremt fraværende innenfor utviklingsdebatten.
Joseph Schumpeter var en av de banebrytende økonomer som interesserte seg i disse sammenhenger, samtidig er han en økonom som er fraværende i mitt pensum. Uansett gleder jeg meg til å sette meg nærmere inn i hans teorier om nyskaping og entrepenører. Den nyklassiske teorien vi lærer på skolen i dag virker ofte håpløst statisk, jeg håper Schumpeter kan tilføre en sårt trengt dynamikk!
I et tankeeksperiment vil jeg skru tiden mange hundre år tilbake. På slutten av 1300-tallet begynte Keiserriket Kina, Verdens største rike, å utforske havområdene rundt seg, etter ordre fra Keiseren selv. I starten av 1400-tallet nådde oppdageren Zenghe fjerne kyster som Madagaskar. Men dette skulle ikke vare. Et maktskifte i keiserdynastiet medførte en ny Keiseren som ikke så verdien av oppdagelsesreisene, og disse ble avsluttet. Dermed var det duket for en Eurpopeisk overtagelse rundt 100 år senere. Men hvorfor europeerne?
Både Vasco da Gama og Christoffer Columbus prøvde flere steder før de fikk tilslag på sine ideer om å utforske verden, og finne veien til India, krydderets opphavsland. I Europa var man ikke, i motsetning til Kina, avhengig av en Keiser og hans samtykke. Man kunne henvende seg til en rekke mektige kretser i Spania, Portugal, Italia, Frankrike, og andre steder. Dette skjedde også. Christoffer Columbus fikk avslag om støtte til sine ideer flere steder før han endelig, med støtte fra Den Spanske Kronen, la ut mot Vest, og fant Amerika.
Slik er det også innenfor økonomien. I et fungerende kapitalistisk system er det mange aktører å kontakte for å søke støtte til gode, innovative ideer. Jo flere aktører, jo større er sannsynligheten for at en god ide får støtte, jo færre aktører, desto lavere sansynlighet.
I sovjetunionen så man dette klart. Det sentraliserte systemet hadde store problemer med innovasjon og fornying. Utviklingen gikk i stampe, og man var avhengig av omfattende industrispionasje mot vesten. Det man derimot erfarte med systemet, er at det er uovermåte effektivt når det gjelder å implementere allerede eksisterende teknologi. Når man vet sikkert hva som er den beste løsningen, fungerte det sentralstyrte systemet relativt bra, og man kunne notere seg forbløffende vekst i periden etter revolusjonen og den påfølgende borgerkrigen. Men det varte ikke.
Det sentraliserte systemet hadde flere problemer. Ikke bare var sansynligheten liten for at en god ide skulle bli støttet og realisert, det var også liten sannsynlighet for at den skulle oppstå. I det totalitære, sentralstyrte Sovjet ville det neppe vært enkelt for en Columbus eller en Vasco da Gama å komme opp med ideen i utgangspunktet. Entrepenøren har dårlige kår i sentralstyrte systemer hvor beslutninger såvel som ideer er sentralisert. Fokus på å skape entrepenører er minst like viktig som fokus på antallet aktører som kan hjelpe dem med å realisere ideene.
Det kan virke som om antallet entrepenører, og antallet potensielle investorer, er svært viktig for å forstå grunnlaget for utvikling gjennom teknologisk nyskaping. Det kan også virke som at forståelsen av dette samspillet er en nøkkel når det gjelder utvikling av fattige land i dag. Derfor synes jeg det er merkelig at fokus på dette området synes å være fraværende i mitt økonomistudium, og tilnæremt fraværende innenfor utviklingsdebatten.
Joseph Schumpeter var en av de banebrytende økonomer som interesserte seg i disse sammenhenger, samtidig er han en økonom som er fraværende i mitt pensum. Uansett gleder jeg meg til å sette meg nærmere inn i hans teorier om nyskaping og entrepenører. Den nyklassiske teorien vi lærer på skolen i dag virker ofte håpløst statisk, jeg håper Schumpeter kan tilføre en sårt trengt dynamikk!
Friday, December 15, 2006
Globalisering: En stor desillusjon.
Siden jeg fortsatt slite med hjemmeoppgaver, kommer det enda en tilsløring av min dårlige samvititghet.
Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.
Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!
Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.
Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:
For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.
Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.
Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.
Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".
Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.
Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.
Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!
Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.
God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!
Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.
Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!
Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.
Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:
For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.
Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.
Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.
Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".
Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.
Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.
Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!
Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.
God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!
Thursday, December 14, 2006
Global Økonomi, Erik Reinert, og Eksamen, igjen...
Nå sitter jeg igjen å skal skrive en skoleoppgave, og i den anledning må jeg kvitte meg med litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har begynt før.
Dette ønsker jeg å gjøre ved å fokusere på alt det flotte jeg har lest dette semesteret som IKKE har noe særlig med pensumet mitt å gjøre, da kan jeg virkelig føle meg flink! Tenk å gjøre ekstralekser! Første bok ut er:
Global Økonomi, Erik Reinert.
Den kanskje viktigste boken jeg har lest i høst, tror jeg er Erik Reinerts Global Økonomi. Ikke så mye fordi jeg lærte noe nytt, men fordi jeg fikk bekreftet svært mye av det jeg hadde tenkt fra før. Det viktigste med denne boken blir dermed å få servert mine egne tanker på en systematisk og logisk måte, illustrert med gode eksempler.
I Global Økonomi presenterer Reinert et teoretisk økonomisk syn frontet av The Other Canon (www.othercanon.org). Dette synet er i sterk opposisjon mot det gjeldende nyliberalistiske paradigme, og sett i lys av Reinerts forklaringer, blir resultatet av dagens globalisering skremmende logisk. Man skulle tro det var en konspirasjon på gang, men Reinert viser også idiotien i konspirajonsteorier om USA's verdensherredømme og lignende tøv. Det er den nærmest religiøse overbevisningen om den nyliberalistiske ideologiens fortreffelighet som fører til elendigheten.
Boken inneholder en rekke glimrende argumenter for alle som er interessert i å gjøre noe med urettferdigheten i måten dagens globalisering gjennomføres på. Den belyser hvor dårlig det står til i enkelte deler av verden, den viser hvorfor det er nødt til å bli slik under det gjeldende, nyliberalistiske paradigme, og det presenteres mulige løsninger og forbedringer av systemene.
Man skal selvsagt ikke alltid sluke alt rått, men for meg fremstår Reinert som en meget fornuftig økonom, og Global Økonomi som et must for alle som er interessert i globaliseringens konsekvenser. God lesning!
For de som vil lese litt mer om Erik Reinert, er han intervjuet av www.forskning.no. Dette kan leses her:
http://www.forskning.no/Artikler/2003/juni/1055409490.25
Dette ønsker jeg å gjøre ved å fokusere på alt det flotte jeg har lest dette semesteret som IKKE har noe særlig med pensumet mitt å gjøre, da kan jeg virkelig føle meg flink! Tenk å gjøre ekstralekser! Første bok ut er:
Global Økonomi, Erik Reinert.
Den kanskje viktigste boken jeg har lest i høst, tror jeg er Erik Reinerts Global Økonomi. Ikke så mye fordi jeg lærte noe nytt, men fordi jeg fikk bekreftet svært mye av det jeg hadde tenkt fra før. Det viktigste med denne boken blir dermed å få servert mine egne tanker på en systematisk og logisk måte, illustrert med gode eksempler.
I Global Økonomi presenterer Reinert et teoretisk økonomisk syn frontet av The Other Canon (www.othercanon.org). Dette synet er i sterk opposisjon mot det gjeldende nyliberalistiske paradigme, og sett i lys av Reinerts forklaringer, blir resultatet av dagens globalisering skremmende logisk. Man skulle tro det var en konspirasjon på gang, men Reinert viser også idiotien i konspirajonsteorier om USA's verdensherredømme og lignende tøv. Det er den nærmest religiøse overbevisningen om den nyliberalistiske ideologiens fortreffelighet som fører til elendigheten.
Boken inneholder en rekke glimrende argumenter for alle som er interessert i å gjøre noe med urettferdigheten i måten dagens globalisering gjennomføres på. Den belyser hvor dårlig det står til i enkelte deler av verden, den viser hvorfor det er nødt til å bli slik under det gjeldende, nyliberalistiske paradigme, og det presenteres mulige løsninger og forbedringer av systemene.
Man skal selvsagt ikke alltid sluke alt rått, men for meg fremstår Reinert som en meget fornuftig økonom, og Global Økonomi som et must for alle som er interessert i globaliseringens konsekvenser. God lesning!
For de som vil lese litt mer om Erik Reinert, er han intervjuet av www.forskning.no. Dette kan leses her:
http://www.forskning.no/Artikler/2003/juni/1055409490.25
Wednesday, December 13, 2006
Idioti i kraftdebatten!
Nå slår de til igjen: Journalistene står i kø for å vise frem sin uvitenhet om det norske el-markedet. Akkompagnert av politikere som enten ikke har peiling, eller ikke tør forklare folk hva som skjer, er dette nødt til å utvikle seg til en pinlig farse av en feilinformasjonskampanje.
For det første, vi har ikke vært i nærheten av en kraftkrise i Norge de siste 20 år. Aksepter det! Norge har i tillegg den billigste strømprisen i Europa, og vi er de eneste i Europa som klager og syter over den. Vi elsker å le av Amerikanere som klager over stigende oljepris, men selv skriker vi om verdens undergang så fort strømprisen stiger et par øre Kw/t, maken til hykleri! Folk burde skamme seg langt inn i folkesjela si.
De siste år har strømnettet i Norge vært tilkoblet NorthPool, noe som ble bestemt av Bondevik I. Northpool er det integrerte Skandinaviske strømnettet, med tilhørende kraftbørs. Det betyr at prisen i Norge vil være den samme som i Sverige og Danmark, som igjen har den samme som Tyskland, Frankrike, Polen, og resten av EU. Det betyr også at den strømmen vi bruker, like gjerne kan være produsert i et Fransk atomkraftverk som i en Norsk foss. Eller i et Polsk kullkraftverk for den saks skyld. Dette er noe Jensemann har forsøkt å forklare folk i over 10 år, men ingen later i prøve å forstå noe som helst. I stedet surrer vi rundt med nesa solid planta i navlelo, og betrakter innsiden av øyelokkene våre som om de skulle være dekorert av Edvard Munch.
Northpool garanterer også leveringssikkerhet, dersom det er lite vann i Norske vannmagasiner, kan vi enkelt importere strøm fra f eks Sverige. Når man diskuterer bygging av mobile gasskraftverk for å forebygge en kraftkrise f eks i Finnmark, er man virkelig langt ute på vidda. Det er omtrenr like dumt som å foreslå å bygge mobile slakterier for å hindre regional mangel på svineribbe i Jula. Ren og skjær idioti. Punktum.
Grunnen til dette er at skrankene i markedet er i ferd med å bli nedbygget, noe som igjen fører til fri flyt av kraft over hele landet, eller, EU, om du vil. Dette betyr også at et regnskyll fra eller til på Vestlandet spiller særdeles liten rolle for strømprisen. Strømprisen går op fordi regjeringen Bondevik I bestemte at det norske strømnettet skulle koples til den Nordiske kraftbørsen Northpool, hvor kraftprisen var svært mye høyere enn i Norge. Grunnen til at prisen nå stiger, er at den gradvis, i takt med nedbyggingen av tekniske skranker, nærmer seg prisen i alle andre land i Europa.
Det er selvsagt en masse uvitende mennesker som vil påpeke at strømprisen jo går opp og ned, i noe som avisene klarer å fermstille som avhengig av været og fyllingsgraden i magasinene. Dette er langt på vei rent tøv. Den stive prisen i tidlig i høst hadde mer å gjøre med høy oljepris kombinert med stengte Svenske atomkraftverk enn lite vann i Norske vannmagasiner. At prisen kan synes å ha falt noe den senere tid har langt mer å gjøre med mildværet som har preget hele Europa i høst, enn med regnvannet som sildrer ned i Norske vannmagasiner. Da har jeg ikke nevnt den ikke ubetydelige effekten av et par Svenske atomkraftverk som begynte å surre og gå igjen.
Nå som det norske kraftmarkedet i praksis langt på veg er integrert i det Europeiske karftmarkedet, må man klare å skjønne at vi snakker om aggregert etterspørsel, og aggregert tilbud, altså et marked hvor tilbud og etterspørsel ikke begrenser seg til Norge, men til hele Europa. I denne sammenhengen bidrar de norske vannkraftverkene med en forsvinnende liten del av det totale tilbudet. Etter at Norge ble en integrert del av Northpool er det bare norske strømprodusenter som har interesse av fyllingsgraden i magasinene - mye vann gir mye penger, lite vann gir lite penger! Sett på bakgrunn av dette var det helt rasjonelt å tømme så mye som mulig når de Svenske atomkraftverkene var skrudd av, og oljeprisen var høy. Man kunne forvente at strømprisen ville falle en god del, og man sørget for å bruke vannet så fort som mulig.
"Men Norge er jo en nettoimportør av strøm" vil du helt sikkert påstå. Pølsevev! Vi er en nettoimportør av strøm fordi vi tjener penger på det, i kroner og øre har vi et enormt eksportoverskudd av strøm. Dette kommer som et resultat av følgende to faktorer:
For det første, vi har ikke vært i nærheten av en kraftkrise i Norge de siste 20 år. Aksepter det! Norge har i tillegg den billigste strømprisen i Europa, og vi er de eneste i Europa som klager og syter over den. Vi elsker å le av Amerikanere som klager over stigende oljepris, men selv skriker vi om verdens undergang så fort strømprisen stiger et par øre Kw/t, maken til hykleri! Folk burde skamme seg langt inn i folkesjela si.
De siste år har strømnettet i Norge vært tilkoblet NorthPool, noe som ble bestemt av Bondevik I. Northpool er det integrerte Skandinaviske strømnettet, med tilhørende kraftbørs. Det betyr at prisen i Norge vil være den samme som i Sverige og Danmark, som igjen har den samme som Tyskland, Frankrike, Polen, og resten av EU. Det betyr også at den strømmen vi bruker, like gjerne kan være produsert i et Fransk atomkraftverk som i en Norsk foss. Eller i et Polsk kullkraftverk for den saks skyld. Dette er noe Jensemann har forsøkt å forklare folk i over 10 år, men ingen later i prøve å forstå noe som helst. I stedet surrer vi rundt med nesa solid planta i navlelo, og betrakter innsiden av øyelokkene våre som om de skulle være dekorert av Edvard Munch.
Northpool garanterer også leveringssikkerhet, dersom det er lite vann i Norske vannmagasiner, kan vi enkelt importere strøm fra f eks Sverige. Når man diskuterer bygging av mobile gasskraftverk for å forebygge en kraftkrise f eks i Finnmark, er man virkelig langt ute på vidda. Det er omtrenr like dumt som å foreslå å bygge mobile slakterier for å hindre regional mangel på svineribbe i Jula. Ren og skjær idioti. Punktum.
Grunnen til dette er at skrankene i markedet er i ferd med å bli nedbygget, noe som igjen fører til fri flyt av kraft over hele landet, eller, EU, om du vil. Dette betyr også at et regnskyll fra eller til på Vestlandet spiller særdeles liten rolle for strømprisen. Strømprisen går op fordi regjeringen Bondevik I bestemte at det norske strømnettet skulle koples til den Nordiske kraftbørsen Northpool, hvor kraftprisen var svært mye høyere enn i Norge. Grunnen til at prisen nå stiger, er at den gradvis, i takt med nedbyggingen av tekniske skranker, nærmer seg prisen i alle andre land i Europa.
Det er selvsagt en masse uvitende mennesker som vil påpeke at strømprisen jo går opp og ned, i noe som avisene klarer å fermstille som avhengig av været og fyllingsgraden i magasinene. Dette er langt på vei rent tøv. Den stive prisen i tidlig i høst hadde mer å gjøre med høy oljepris kombinert med stengte Svenske atomkraftverk enn lite vann i Norske vannmagasiner. At prisen kan synes å ha falt noe den senere tid har langt mer å gjøre med mildværet som har preget hele Europa i høst, enn med regnvannet som sildrer ned i Norske vannmagasiner. Da har jeg ikke nevnt den ikke ubetydelige effekten av et par Svenske atomkraftverk som begynte å surre og gå igjen.
Nå som det norske kraftmarkedet i praksis langt på veg er integrert i det Europeiske karftmarkedet, må man klare å skjønne at vi snakker om aggregert etterspørsel, og aggregert tilbud, altså et marked hvor tilbud og etterspørsel ikke begrenser seg til Norge, men til hele Europa. I denne sammenhengen bidrar de norske vannkraftverkene med en forsvinnende liten del av det totale tilbudet. Etter at Norge ble en integrert del av Northpool er det bare norske strømprodusenter som har interesse av fyllingsgraden i magasinene - mye vann gir mye penger, lite vann gir lite penger! Sett på bakgrunn av dette var det helt rasjonelt å tømme så mye som mulig når de Svenske atomkraftverkene var skrudd av, og oljeprisen var høy. Man kunne forvente at strømprisen ville falle en god del, og man sørget for å bruke vannet så fort som mulig.
"Men Norge er jo en nettoimportør av strøm" vil du helt sikkert påstå. Pølsevev! Vi er en nettoimportør av strøm fordi vi tjener penger på det, i kroner og øre har vi et enormt eksportoverskudd av strøm. Dette kommer som et resultat av følgende to faktorer:
- Strømprisen i EU's kraftmarked følger klare sykler for prisfluktuasjon. Billig om natten, dyrt om dagen, billig i helga, dyrt på mandag, billig om sommeren, dyrt om vinteren.
- I Norge produserer vi strøm ved hjelp av hydrokraft. Den er svært fleksibel, det er bare å stenge porten, så stopper produksjonen, og vi kan spare vannet til mandag morgen i stedet. Derfor importerer vi grisebillig nattstrøm, og selger dyr strøm så fort prisen stigerutover morrakvisten.
Tuesday, December 12, 2006
Radioaktive Russere del 2
Det er strålende å være Russer i EU om dagen.
Da er det altså funnet radioaktivitet også i Tyskland. Sammenhengen med Litvinenko-drapet er åpenbar. At det med stor sannsynlighet er Dimitri Kovtun som har stått for spredningen later også til å være hevet over rimelig tvil. Men det er mye som ikke stemmer. Kovtun har etterlagt seg radioaktive spor en rekke steder, og hans tidligere kone, svigermor, samt hans barn er også eksponert for stråling. Det kan virke som om Kovtun har spasert rundt med en durabelig dose Plonium-210 i lomma i lengre tid. Da er det kanskje heller ingen overraskelse at han ligger på sykehus. Riktignok vet ingen sikkert hva som feiler Kovtun, han ligger i Moskva, men at det skulle dreie som noe annet enn radioaktiv forgiftning er det ingen som tror.
Så hvordan ser dette egentlig ut? Hva skjedde? Er Kovtun morderen, en morder som ikke visste hvilket stoff Litvinenko skulle likvideres med? Viktor Jusjtsjenko ble f eks forgiftet med dioksin. Et annet hett stoff er thallium. Også ricin har blitt brukt før. Ingen av disse er radioaktive. I følge pressen er det første gang Polonium har blitt brukt til å forgifte noen - så er det da også både dyrt, vanskelig å håndtere, og ikke minst farlig for morderen selv.
Eller var kanskje Kovtun målet? Det spekuleres i forgiftede tekopper, drinker, og sigaretter. Dersom Kovtun har vandret rundt med Polonium i lomma kan det godt a vært i sigarettpakken. At Litvinenko desverre "bommet en sigg" er ikke umulig. Forøvrig møttes de for "å gjøre forretnininger" så en sigar kan vel heller ikke utelukkes. Dette kan også forklare hvorfor det later til at alle de ansatte ved baren har blitt eksponert for relativt store doser - nemlig røyken!
Men hvem har tilgang på Polonium? Det er ikke så mange. Riktignok er det en handelsvare, men, det er svært dyrt, og handelen er regulert, og sannsynligvis ganske lett å spore. Dersom stoffet ikke kjøpes, kan det lages, i en atomreaktor. Dem er det ikke så mange av.
Allikevel bør det kanskje nevnes andre mistenkelige dødsfall. Jeg tenker spesielt på Yassir Arafat som døde i 2004, etter et middels langt, mystisk, sykeleie. Man fant aldri ut hva han egentlig døde av, annet enn rykter om nyresvikt, leversvikt, anemi, kreft, osv... Alle mulige symptomer på radioaktiv forgiftning. Ble Arafat til slutt forgiftet av Mossad? De har utvilsomt tilgang på Polonium. Litvinenko hadde nylig vært i Israel for å gjøre "forretninger". Med tanke på hans aktiviteter er riktignok Putin hovedmistenkt, men her kan det være flere skjulte muligheter.
Dramaet fortsetter, jeg spår fortsatt en god, gammel diplomatisk nyttårskrise!
Da er det altså funnet radioaktivitet også i Tyskland. Sammenhengen med Litvinenko-drapet er åpenbar. At det med stor sannsynlighet er Dimitri Kovtun som har stått for spredningen later også til å være hevet over rimelig tvil. Men det er mye som ikke stemmer. Kovtun har etterlagt seg radioaktive spor en rekke steder, og hans tidligere kone, svigermor, samt hans barn er også eksponert for stråling. Det kan virke som om Kovtun har spasert rundt med en durabelig dose Plonium-210 i lomma i lengre tid. Da er det kanskje heller ingen overraskelse at han ligger på sykehus. Riktignok vet ingen sikkert hva som feiler Kovtun, han ligger i Moskva, men at det skulle dreie som noe annet enn radioaktiv forgiftning er det ingen som tror.
Så hvordan ser dette egentlig ut? Hva skjedde? Er Kovtun morderen, en morder som ikke visste hvilket stoff Litvinenko skulle likvideres med? Viktor Jusjtsjenko ble f eks forgiftet med dioksin. Et annet hett stoff er thallium. Også ricin har blitt brukt før. Ingen av disse er radioaktive. I følge pressen er det første gang Polonium har blitt brukt til å forgifte noen - så er det da også både dyrt, vanskelig å håndtere, og ikke minst farlig for morderen selv.
Eller var kanskje Kovtun målet? Det spekuleres i forgiftede tekopper, drinker, og sigaretter. Dersom Kovtun har vandret rundt med Polonium i lomma kan det godt a vært i sigarettpakken. At Litvinenko desverre "bommet en sigg" er ikke umulig. Forøvrig møttes de for "å gjøre forretnininger" så en sigar kan vel heller ikke utelukkes. Dette kan også forklare hvorfor det later til at alle de ansatte ved baren har blitt eksponert for relativt store doser - nemlig røyken!
Men hvem har tilgang på Polonium? Det er ikke så mange. Riktignok er det en handelsvare, men, det er svært dyrt, og handelen er regulert, og sannsynligvis ganske lett å spore. Dersom stoffet ikke kjøpes, kan det lages, i en atomreaktor. Dem er det ikke så mange av.
Allikevel bør det kanskje nevnes andre mistenkelige dødsfall. Jeg tenker spesielt på Yassir Arafat som døde i 2004, etter et middels langt, mystisk, sykeleie. Man fant aldri ut hva han egentlig døde av, annet enn rykter om nyresvikt, leversvikt, anemi, kreft, osv... Alle mulige symptomer på radioaktiv forgiftning. Ble Arafat til slutt forgiftet av Mossad? De har utvilsomt tilgang på Polonium. Litvinenko hadde nylig vært i Israel for å gjøre "forretninger". Med tanke på hans aktiviteter er riktignok Putin hovedmistenkt, men her kan det være flere skjulte muligheter.
Dramaet fortsetter, jeg spår fortsatt en god, gammel diplomatisk nyttårskrise!
Trygdejukset
Nå har jeg akkurat sett en Svensk dokumentar om "trygdejukset", hvordan flyktninger fra Kosovo, både Ortodokse og Muslimer, svindler den Svenske stat til å betale pensjon til mennesker som ikke har rett på det, enten fordi de er døde, eller fordi de ikke lenger bor i Sverige. Dokumentaren var velfundamentert, med opplagte case. Det var liten tvil om svindelen. Felles for alle sakene var det faktum at de som svindlet, selv bodde i Sverige, og at slekt og venner i Kosovo eller sør i Serbia ikke så noe til pengene i det hele tatt. Et annet fellestrekk var at Svenske myndigheter gjorde skremmende lite med problemene, helst ingenting.
Trygdemisbruk er alvorlig, særlig når det foregår blant minoriteter og innvanvdrere. Det skaper fordommer, konflikt, og uthuler den Skandinaviske velferdsmodellen. I motsetning til hva den Svenske statsadvoakten mente, er det av stor samfunnsmessig interesse å sette en stopper for slik styggedom. Det er vel rett og rimelig å tro at FrP skriker høyest i debatten, og at de påpeker at vi bør få strengere straffer, og mer kontroll.
Men, det er kanskje ikke så vanskelig å redusere svindelen uten å bruke masse penger på byråkrati og kontrollrutiner. Hvis man prøver å sette seg inn i hvorfor de fleste IKKE benytter seg av alle de mulighetene man har til å svindle til seg penger, kan man kanskje komme litt nærmere en løsning på hvorfor enkelte faktisk gjør det.
For meg ville det vært tilnærmet utenkelig å svindle den Norske stat for hundretusenvis av kroner. Først og fremst fordi jeg ville hatt en sterk følelse av at jeg gjorde noe galt. For meg er staten noe som virker til borgernes beste, og derfor noe som man må ta vare på, ikke utnytte. I tilegg har jeg stor respekt for de verdier trygdeordningene er basert på, noe som også hindrer meg i å svindle dem.
Dessuten har jeg et stort nettvek med mennesker som betyr mye for meg. Disse menneskene har også forholdsvis stor kjennskap til jeg hva jeg driver med. De ville utvilsomt ha funnet ut bedrageriet. Dette har konsekvenser jeg ikke ville kunnet tåle. I andres øyne ville jeg vært et dårlig menneske. Jeg ville mistet min respekt og mitt sosiale nettverk, det som danner grunnlaget for min tilværelse.
Men hvis vi snur litt på situasjonen, og sier at trygdeordningene IKKE virker etter hensikten, de går f eks til de som har de "riktige kontakter", eller som har hatt de "riktige jobbene", ville min respekt for de verdier trygdesystemet kommuniserer synke dramatisk. Hvis vi legger til en stat som ikke virker til den generelle borgers beste ville min tilbøyelighet til å utnytte systemet skyte i været.
La oss i tillegg si at mine venner og bekjente delte min oppfatning om at staten var noe styggedom, og trygd noe som utelukkende tilfalt folk som ikke fortjente det. La oss si at det derfor var sosialt akseptert å raske til seg det man kunne, dersom man fikk sjansen. Da ville jeg neppe vært veldig betenkt med å svindle trygd.
Dersom vi er i ferd med å få store grupper mennekser, f eks innvandrere, som ikke støtter verdiene i samfunnet, som ikke ser på staten som en institusjon som er til for borgerne, og som har et meget begrenset sosialt nettverk, skulle det være rart om det ikke eksisterte utstrakt svindel.
Minimal etterforskning av saker, og latterlig lave straffer er selvsagt velegnet til å forsterke svindelen, men vil neppe alene sette en stopper for den. Det som først og fremst trengs er en vellykket integrering.
Trygdemisbruk er alvorlig, særlig når det foregår blant minoriteter og innvanvdrere. Det skaper fordommer, konflikt, og uthuler den Skandinaviske velferdsmodellen. I motsetning til hva den Svenske statsadvoakten mente, er det av stor samfunnsmessig interesse å sette en stopper for slik styggedom. Det er vel rett og rimelig å tro at FrP skriker høyest i debatten, og at de påpeker at vi bør få strengere straffer, og mer kontroll.
Men, det er kanskje ikke så vanskelig å redusere svindelen uten å bruke masse penger på byråkrati og kontrollrutiner. Hvis man prøver å sette seg inn i hvorfor de fleste IKKE benytter seg av alle de mulighetene man har til å svindle til seg penger, kan man kanskje komme litt nærmere en løsning på hvorfor enkelte faktisk gjør det.
For meg ville det vært tilnærmet utenkelig å svindle den Norske stat for hundretusenvis av kroner. Først og fremst fordi jeg ville hatt en sterk følelse av at jeg gjorde noe galt. For meg er staten noe som virker til borgernes beste, og derfor noe som man må ta vare på, ikke utnytte. I tilegg har jeg stor respekt for de verdier trygdeordningene er basert på, noe som også hindrer meg i å svindle dem.
Dessuten har jeg et stort nettvek med mennesker som betyr mye for meg. Disse menneskene har også forholdsvis stor kjennskap til jeg hva jeg driver med. De ville utvilsomt ha funnet ut bedrageriet. Dette har konsekvenser jeg ikke ville kunnet tåle. I andres øyne ville jeg vært et dårlig menneske. Jeg ville mistet min respekt og mitt sosiale nettverk, det som danner grunnlaget for min tilværelse.
Men hvis vi snur litt på situasjonen, og sier at trygdeordningene IKKE virker etter hensikten, de går f eks til de som har de "riktige kontakter", eller som har hatt de "riktige jobbene", ville min respekt for de verdier trygdesystemet kommuniserer synke dramatisk. Hvis vi legger til en stat som ikke virker til den generelle borgers beste ville min tilbøyelighet til å utnytte systemet skyte i været.
La oss i tillegg si at mine venner og bekjente delte min oppfatning om at staten var noe styggedom, og trygd noe som utelukkende tilfalt folk som ikke fortjente det. La oss si at det derfor var sosialt akseptert å raske til seg det man kunne, dersom man fikk sjansen. Da ville jeg neppe vært veldig betenkt med å svindle trygd.
Dersom vi er i ferd med å få store grupper mennekser, f eks innvandrere, som ikke støtter verdiene i samfunnet, som ikke ser på staten som en institusjon som er til for borgerne, og som har et meget begrenset sosialt nettverk, skulle det være rart om det ikke eksisterte utstrakt svindel.
Minimal etterforskning av saker, og latterlig lave straffer er selvsagt velegnet til å forsterke svindelen, men vil neppe alene sette en stopper for den. Det som først og fremst trengs er en vellykket integrering.
Saturday, December 9, 2006
Putin's Russland og døde agenter
Drapet på tidligere KGB og FSB agent Alexandr Litvinenko ryster Europa, og er i ferd med å skape en anstrengt situasjon mellom Storbritannia og Kreml. I følge britisk etteretning er det bare FSB som ville hatt ressursene til å fremskaffe tilstrekkelige mengder polonium til å drepe et menneske. Der er også bare FSB, i følge britisk etteretning, som ville hatt tilstrekkelig kompetasne til å gjennomføre forgiftningen uten at agenten ble satt i betydelig fare. Til slutt skal det relativt mye til fo rå gjennomføre en slik aksjon uten å bli avslørt på forhond, og uten å sette igjen klare spor for etterforskning i ettertid.
Men hva er egentlig Polonium-210? Stoffet som ble brukt til å forgifte Litvinenko? Stoffet er en internasjonal handelsvare som brukes i industri. Russland selger rundt 100 gram polonium i året til utenlandske industriforetak, og det er overveiende sannsynlig at uasnett hvem som sto bak forgiftningen av Litvinenko, so stammer stoffet fra Russland. Men om Polonium kan dere lese her:
http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165226118.83
Bruken av Polonium kan allikevel gjøre at man klarer å løse saken. I følge Aftenposten har man flere gode ledetråder. Blan annet et skissert mulig hendelsesforløp her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1562173.ece
Men det er ikke bare bruken av Polonium som gjør denne saken mystisk. Et annet betimlig spørsmål som er blitt reist er hvem denne Italienske "sikkerhetseksperten" Mario Scaramelli egentlig er. Han har visstnok en bred fortid, både som jurist, ekspert på miljøkriminalitet i det tildligere Sovjetunionen, og sikkerhetsekspert, med kjerneområde på det tidligere KGB's operasjoner og tilstedeværelse i Italia. Mer om Scaramelli kan dere lese her:
http://www.spacewar.com/reports/Dead_Russian_Italian_Contact_Nuclear_Expert_Who_Drifted_Into_Intelligence_999.html
http://en.rian.ru/world/20061207/56613662.html
http://www.prisonplanet.com/articles/november2006/261106Sushi.htm
Nå vil jeg riktignok påstå at alle disse kildene bør sees på med en viss skepsis, allikevel kan det forklare hvorfor Scaramella later til å være trygt forvart i Britisk eterretnings varetekt. Andre involverte personer det kan være verdt å ta en nærmere titt på er Julia Svetlitjsnaja. Hun har først omtalt seg som student, og har omtalt Litvinenko som pengeutpresser og banditt. Aftenposten har derimot undersøkt litt rundt Svetlichnaya, og funnet ut følgende:
http://www.aftenposten.no/meninger/notert/article1563290.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558740.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558725.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558726.ece
På sidene til University of westminster står følgende:
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1966
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1203-smhp=1
Dermed er det ikke bare Scaramella som virker "mystisk" i denne saken. Et annet spørsmål er hvem Russian Investors egentlig er, og hvilke rille spilte de i f eks Yukos saken, som endte med at Mikhail Kodorkovsky ble fengslet? Russian Investor's hjemmeside er her:
http://www.investors.ru/en/About_Company/
Den sier ikke stort, så her kan vi bare tenke oss til mulige sammenhenger. SOm en foreløpig oppsummering vil jeg henvise til følgende linker:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1559157.ece
http://www.dagbladet.no/utenriks/?type=indeks&tag=emneord&string=alexander+litvinenko
Så da er det bare å la konspirasjonsteoriene fly! Her er det masse å ta tak i!
Men hva er egentlig Polonium-210? Stoffet som ble brukt til å forgifte Litvinenko? Stoffet er en internasjonal handelsvare som brukes i industri. Russland selger rundt 100 gram polonium i året til utenlandske industriforetak, og det er overveiende sannsynlig at uasnett hvem som sto bak forgiftningen av Litvinenko, so stammer stoffet fra Russland. Men om Polonium kan dere lese her:
http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165226118.83
Bruken av Polonium kan allikevel gjøre at man klarer å løse saken. I følge Aftenposten har man flere gode ledetråder. Blan annet et skissert mulig hendelsesforløp her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1562173.ece
Men det er ikke bare bruken av Polonium som gjør denne saken mystisk. Et annet betimlig spørsmål som er blitt reist er hvem denne Italienske "sikkerhetseksperten" Mario Scaramelli egentlig er. Han har visstnok en bred fortid, både som jurist, ekspert på miljøkriminalitet i det tildligere Sovjetunionen, og sikkerhetsekspert, med kjerneområde på det tidligere KGB's operasjoner og tilstedeværelse i Italia. Mer om Scaramelli kan dere lese her:
http://www.spacewar.com/reports/Dead_Russian_Italian_Contact_Nuclear_Expert_Who_Drifted_Into_Intelligence_999.html
http://en.rian.ru/world/20061207/56613662.html
http://www.prisonplanet.com/articles/november2006/261106Sushi.htm
Nå vil jeg riktignok påstå at alle disse kildene bør sees på med en viss skepsis, allikevel kan det forklare hvorfor Scaramella later til å være trygt forvart i Britisk eterretnings varetekt. Andre involverte personer det kan være verdt å ta en nærmere titt på er Julia Svetlitjsnaja. Hun har først omtalt seg som student, og har omtalt Litvinenko som pengeutpresser og banditt. Aftenposten har derimot undersøkt litt rundt Svetlichnaya, og funnet ut følgende:
http://www.aftenposten.no/meninger/notert/article1563290.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558740.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558725.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558726.ece
På sidene til University of westminster står følgende:
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1966
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1203-smhp=1
Dermed er det ikke bare Scaramella som virker "mystisk" i denne saken. Et annet spørsmål er hvem Russian Investors egentlig er, og hvilke rille spilte de i f eks Yukos saken, som endte med at Mikhail Kodorkovsky ble fengslet? Russian Investor's hjemmeside er her:
http://www.investors.ru/en/About_Company/
Den sier ikke stort, så her kan vi bare tenke oss til mulige sammenhenger. SOm en foreløpig oppsummering vil jeg henvise til følgende linker:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1559157.ece
http://www.dagbladet.no/utenriks/?type=indeks&tag=emneord&string=alexander+litvinenko
Så da er det bare å la konspirasjonsteoriene fly! Her er det masse å ta tak i!
Friday, December 8, 2006
Eksamen? Fagforeninger?
Som økonom er min entusiasme for fagforeninger litt blandet. Riktignok har de spilt en svært viktig historisk rolle (som studentsamskipnadene), og de aller fleste fagforeninger i dagens Norge er et positivt bidrag i organisasjonsverdenen, men enkelte fagforeninger later til å virke mer som et problem enn en løsning.
Av de mer radikale fagforeninger kan nevnes fagforbundet. Siden jeg nå skriver eksamen om omstilling i sporveien, hvor de fleste er organisert i fagforbundet, hadde jeg ventet å finne flere kritikkverdige forhold i prosessen. At de står mot samferdselsbyråd Petter N. Myhre, gjør selvsagt ikke saken bedre, og konflikten tidligere i høst må sies å være ventet.
Det som dermed overrasker meg når jeg prøver å gjennomføre en objektiv analyse i lys av teori, altså viten, og ikke fordommer, altså tro, er at det later til at fagforeningen har oppført seg særdeles eksemplarisk:
1. Man har ikke tatt ut noen i streik.
2. Man har ikke gjennomført andre "ulovlige" aksjoner.
3. Man har forsøkt å ha en dialog om prosessen.
4. Man har ikke kommet med noen urimelige krav.
5. Man har bygget opp gode argumenter på fakta.
Petter N. Myhre derimot, har ikke oppført seg eksemplarisk i det hele tatt. Det levner liten tvil, uansett hvilke teorier og forskningsresultater jeg prøver å bruke for å analysere situasjonen, Petter N. Myhre gjør det motsatte av det som blir anbefalt.
Skulle jeg forklart hvorfor her, ville det tatt svært mye plass, så i stedet vil jeg laste opp den endelige oppgaven, så alle kan lese!
Konklusjonen er uansett:
1. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man styrer omstillinger.
2. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man treffer hensiktsmessige beslutninger.
3. Petter N. Myhre kan lite om å bygge hensiktsmessige relasjoner.
4. Petter N. Myhre er lite egnet til å være samferdselsbyråd i Oslo.
Eller får dere ha en God Jul!
Av de mer radikale fagforeninger kan nevnes fagforbundet. Siden jeg nå skriver eksamen om omstilling i sporveien, hvor de fleste er organisert i fagforbundet, hadde jeg ventet å finne flere kritikkverdige forhold i prosessen. At de står mot samferdselsbyråd Petter N. Myhre, gjør selvsagt ikke saken bedre, og konflikten tidligere i høst må sies å være ventet.
Det som dermed overrasker meg når jeg prøver å gjennomføre en objektiv analyse i lys av teori, altså viten, og ikke fordommer, altså tro, er at det later til at fagforeningen har oppført seg særdeles eksemplarisk:
1. Man har ikke tatt ut noen i streik.
2. Man har ikke gjennomført andre "ulovlige" aksjoner.
3. Man har forsøkt å ha en dialog om prosessen.
4. Man har ikke kommet med noen urimelige krav.
5. Man har bygget opp gode argumenter på fakta.
Petter N. Myhre derimot, har ikke oppført seg eksemplarisk i det hele tatt. Det levner liten tvil, uansett hvilke teorier og forskningsresultater jeg prøver å bruke for å analysere situasjonen, Petter N. Myhre gjør det motsatte av det som blir anbefalt.
Skulle jeg forklart hvorfor her, ville det tatt svært mye plass, så i stedet vil jeg laste opp den endelige oppgaven, så alle kan lese!
Konklusjonen er uansett:
1. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man styrer omstillinger.
2. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man treffer hensiktsmessige beslutninger.
3. Petter N. Myhre kan lite om å bygge hensiktsmessige relasjoner.
4. Petter N. Myhre er lite egnet til å være samferdselsbyråd i Oslo.
Eller får dere ha en God Jul!
Thursday, December 7, 2006
Eksamen? Økonomi?
Siden jeg nå har eksamen for øyeblikket, skal leveres på fredag, kommer det en ekstra lang notis:
Det noe som har irritert meg mye og lenge, en irritasjon som sørger for stadige lekkasjer av edder og galle utover mine politiske venner og bekjente: Hvorfor er det ingen på venstresida som er interessert i å diskutere (økonomisk) politikk på et språk som høyresida (økonomer) forstår ?
Jeg kjenner masse flotte, meget oppegående, mennesker som sitter inne med utrolige mengder kunnskap om hvor galt det går av sted når man lar markedsfundamentalistene få styringa. Desverre er de ikke i stand til å omdanne denne kunnskapen til en argumentasjonsrekke av følgende format, på økonomspråk:
1. Problemet ser slik ut, statistisk sett.
2. Grunnen til at det oppstår er denne, teoretisk/ideologisk sett.
3. En bedre løsning hadde vært dette, praktisk sett.
Grunnen til dette er at de styrende krefter kun skjønner et språk, økonomisk teori/ideologi, og dertilhørende økonomisk argumentasjon. Dermed må venstresida innse at økonomi ikke er noe farlig, men noe helt nødvendig! Og de alternative økonomiske teorier finnes, i stort monn! Derfor: Det er bare å lese, bøker er det nok av!
1. Institutions and the Environment, Arild Vatn.
Glimrende bok om alternative tilnærminger til å løse miljøproblemer. Inneholder også en meget grundig og dyptpløyende kritikk av nyklassisismen som økonomisk paradigme. Boken gjør også mange koblinger mellom økonomi og andre fagområder, som sosiologi, psykologi, filosofi, osv. Forutsetter en god del kunnskap om samfunnsøkonomi som fagområde, samt engelsk som språk.
2. Global Økonomi, Erik Reinert.
Tar for seg Globaliseringen, og hvorfor den virker bra for det Amerikanske Finansdepartementet, men ikke for verdens fattige. Et must for alle som ønsker å være en del av globaliseringsdebatten.
3. Globalisering - en stor desillusjon, Joseph Stiglitz.
Tar for seg en rekke case-studies hvor liberalisering, særlig av finansmarkeder, har gått skikkelig skeis. Forklarer også på en lettfattelig, men ofte litt grunn, måte hvorfor det går slik. Joseph Stiglitz fikk nobelprisen i økonomi i 2001, og er en annerkjent økonom med gjennomslagskraft. Får deg til å lure på hvorfor ingen i IMF eller tilstøtende organisasjoner er anklaget for folkemord.
4. RØST nr2-2006: Utvikling.
Artikkelsamling fra Radikalt Økonominettverk om utvikling og økonomisk teori.
5. Alt du vil vite om samfunnsøkonomi, men aldri har våget å spørre om, Erling Røed Larsen.
God innføring i en rekke interessante temaer innen samfunnsøkonomi som fag. Passer veldig godt for ikke-økonomer som ønsker en dypere forståelse for økonomi.
Dette er slett ikke et uoverkommelig sommerferiepensum for engasjerte mennesker, så da er det bare å sette igang. La oss slipe knivene og klargjøre den ideologiske krigen!
Det noe som har irritert meg mye og lenge, en irritasjon som sørger for stadige lekkasjer av edder og galle utover mine politiske venner og bekjente: Hvorfor er det ingen på venstresida som er interessert i å diskutere (økonomisk) politikk på et språk som høyresida (økonomer) forstår ?
Jeg kjenner masse flotte, meget oppegående, mennesker som sitter inne med utrolige mengder kunnskap om hvor galt det går av sted når man lar markedsfundamentalistene få styringa. Desverre er de ikke i stand til å omdanne denne kunnskapen til en argumentasjonsrekke av følgende format, på økonomspråk:
1. Problemet ser slik ut, statistisk sett.
2. Grunnen til at det oppstår er denne, teoretisk/ideologisk sett.
3. En bedre løsning hadde vært dette, praktisk sett.
Grunnen til dette er at de styrende krefter kun skjønner et språk, økonomisk teori/ideologi, og dertilhørende økonomisk argumentasjon. Dermed må venstresida innse at økonomi ikke er noe farlig, men noe helt nødvendig! Og de alternative økonomiske teorier finnes, i stort monn! Derfor: Det er bare å lese, bøker er det nok av!
1. Institutions and the Environment, Arild Vatn.
Glimrende bok om alternative tilnærminger til å løse miljøproblemer. Inneholder også en meget grundig og dyptpløyende kritikk av nyklassisismen som økonomisk paradigme. Boken gjør også mange koblinger mellom økonomi og andre fagområder, som sosiologi, psykologi, filosofi, osv. Forutsetter en god del kunnskap om samfunnsøkonomi som fagområde, samt engelsk som språk.
2. Global Økonomi, Erik Reinert.
Tar for seg Globaliseringen, og hvorfor den virker bra for det Amerikanske Finansdepartementet, men ikke for verdens fattige. Et must for alle som ønsker å være en del av globaliseringsdebatten.
3. Globalisering - en stor desillusjon, Joseph Stiglitz.
Tar for seg en rekke case-studies hvor liberalisering, særlig av finansmarkeder, har gått skikkelig skeis. Forklarer også på en lettfattelig, men ofte litt grunn, måte hvorfor det går slik. Joseph Stiglitz fikk nobelprisen i økonomi i 2001, og er en annerkjent økonom med gjennomslagskraft. Får deg til å lure på hvorfor ingen i IMF eller tilstøtende organisasjoner er anklaget for folkemord.
4. RØST nr2-2006: Utvikling.
Artikkelsamling fra Radikalt Økonominettverk om utvikling og økonomisk teori.
5. Alt du vil vite om samfunnsøkonomi, men aldri har våget å spørre om, Erling Røed Larsen.
God innføring i en rekke interessante temaer innen samfunnsøkonomi som fag. Passer veldig godt for ikke-økonomer som ønsker en dypere forståelse for økonomi.
Dette er slett ikke et uoverkommelig sommerferiepensum for engasjerte mennesker, så da er det bare å sette igang. La oss slipe knivene og klargjøre den ideologiske krigen!
Tuesday, December 5, 2006
Om samskipnader og monopoler.
Monopoler er generelt noe styggedom. På skolen lærer vi at monopoldannelser fører til lavere produksjon, høyere pris, lavere effektivitet, mindre nyskaping, og sterkt svekket forbrukermakt. Allikevel kan man hevde at mange av dagens studentsamkipnader har faktisk monopolmakt på mange områder. Disse monopolene er dannet for å fylle et behov "det frie marked" ikke selv var i stand til å fylle på tilfredsstillende måte: Ved å opprette studentsamskipnader korrigerte man en markedssvikt for å nå et politisk mål.
Måloppnåelsen har vært stor i mange år. Det har gått ut titall på titall med studentkull fra norske univeristeter og høgskoler som priser seg lykkelig for de billige boligene, det gode kantinetilbudet, og det sosiale treningstilbudet samskipnaden var en viktig premissleverandør for. Men tidene endrer seg, og det må også samskipnadene. Er det på tide å revurdere samskipnadenes betydning for dagens studenter?
Er det slik at man fortsatt trenger en styrt monopolist for å sørge for studentenes velferd? Eller kan man med fordel diskutere andre løsninger? Fungerer den politiske kontrollen av monopolisten tilfredsstillende, eller har monopolisten revet seg ut av sine demokratiske lenker, og blitt en de facto styggedom?
Det er ikke så godt å si, men når jeg ser på utviklingen av min samskipnad, i forhold til den store endringen i studentmassen kvalitetsreformen bragte med seg, begynner samskipnaden i større og større grad å fremstå som en dinosaur på overtid:
1. Studentene i samskipnadens styre er anonyme, og blir ikke brukt som innflytelseskanal.
2. På grunn av monopolstillingen oppfattes ikke endrede preferanser i markedet, og omsetningen svekkes.
3. Samskipnaden kutter kostnader i et forsøk på å effektivisere driften.
4. Tilbudet forblir billig, men dårligere.
5. Studentene fremmedgjøres for samskipnaden, og betraktes som en kundegruppe det skal tjenes penger på.
6. Studentene mister eiendomsforholdet til samskipnaden, og oppfatter den som en profittmotivert markedsaktør.
7. Den demokratiske kontrollen av samskipnadene eksisterer kun i teorien.
8. Samskipnaden begynner å oppføre seg som en tradisjonell monopolist.
9. Omstillings og innovasjonsevne svekkes ytterligere.
10. Studentene blir misfornøyde, og finner seg et annet studiested. Kundegruppen forsvinner, og tar samskipnaden, lærestedet, samt en rekke lokale institusjoner med seg i dragsuget.
Konklusjonen må bli at ingen samskipnad er bedre enn en dårlig samskipnad. Dermed får vi håpe at studentene fortsatt er i stand til å engasjere seg i styringen av samskipnaden, selv om det begynner å se dårlig ut for mitt Univeristet.
Måloppnåelsen har vært stor i mange år. Det har gått ut titall på titall med studentkull fra norske univeristeter og høgskoler som priser seg lykkelig for de billige boligene, det gode kantinetilbudet, og det sosiale treningstilbudet samskipnaden var en viktig premissleverandør for. Men tidene endrer seg, og det må også samskipnadene. Er det på tide å revurdere samskipnadenes betydning for dagens studenter?
Er det slik at man fortsatt trenger en styrt monopolist for å sørge for studentenes velferd? Eller kan man med fordel diskutere andre løsninger? Fungerer den politiske kontrollen av monopolisten tilfredsstillende, eller har monopolisten revet seg ut av sine demokratiske lenker, og blitt en de facto styggedom?
Det er ikke så godt å si, men når jeg ser på utviklingen av min samskipnad, i forhold til den store endringen i studentmassen kvalitetsreformen bragte med seg, begynner samskipnaden i større og større grad å fremstå som en dinosaur på overtid:
1. Studentene i samskipnadens styre er anonyme, og blir ikke brukt som innflytelseskanal.
2. På grunn av monopolstillingen oppfattes ikke endrede preferanser i markedet, og omsetningen svekkes.
3. Samskipnaden kutter kostnader i et forsøk på å effektivisere driften.
4. Tilbudet forblir billig, men dårligere.
5. Studentene fremmedgjøres for samskipnaden, og betraktes som en kundegruppe det skal tjenes penger på.
6. Studentene mister eiendomsforholdet til samskipnaden, og oppfatter den som en profittmotivert markedsaktør.
7. Den demokratiske kontrollen av samskipnadene eksisterer kun i teorien.
8. Samskipnaden begynner å oppføre seg som en tradisjonell monopolist.
9. Omstillings og innovasjonsevne svekkes ytterligere.
10. Studentene blir misfornøyde, og finner seg et annet studiested. Kundegruppen forsvinner, og tar samskipnaden, lærestedet, samt en rekke lokale institusjoner med seg i dragsuget.
Konklusjonen må bli at ingen samskipnad er bedre enn en dårlig samskipnad. Dermed får vi håpe at studentene fortsatt er i stand til å engasjere seg i styringen av samskipnaden, selv om det begynner å se dårlig ut for mitt Univeristet.
Saturday, December 2, 2006
Hva vi lærer på skolen
Hvem skal bo i bygdenorge?
Når man leser til eksamen, er det alltid mange ting man stusser på, ting man skulle spurt om. Et av disse er målet om at sysselsettinga i landbruket skal sikre bosetting i distriktene. Hvordan er det mulig?
Det er et faktum at man på sikt ikke kan forbruke mer enn man produserer. Det er også et faktum at landbruksproduksjon, og herunder også bondens produktivitet, har begrensninger som er grunnleggende forskjellige fra de forhold man møter i generell industri og tjenesteproduksjon. Dersom norsk landbruk skal produsere på en miljømessig forsvarlig måte, og norske bønder følge den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, har vi to muligheter:
Andre muligheter innebærer minst en av følgende uønskede effekter:
Nå er det riktignok ett moment jeg ikke har nevnt, at bønder er mottakere av subsidier. Subsidier kan sikre at små bruk holder tritt i velstandsutviklingen, og dermed sikre en sosialt, økonomisk, og miljømessig bærekraftig bondestand i bygdenorge. Subsidier har alltid vært viktig i Norge. Men i dagens politiske debatt er subsidier omstridt. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens bybefolkning skal bli mer tilbøyelige til å betale for et norsk landbruk over skatteseddelen. Jeg tror vi vil se en reduksjon i subsidiene snarere enn en økning.
Dermed sitter vi igjen med et handlingsrom som, for å sikre en verdig bondestand, går på akkord med vedtatte landbrukspolitiske målsettinger. Feilen er grunnleggende. I stedet for å bruke krefter på å finne ut hvordan lanbruket kan sikre bosettingsmønsteret er det på tideå bruke krefter på å finne ut hva som kan erstatte landbruket som sikring for bosettingsmønsteret.
I lys av ovennevnte analyse kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal skrive oppgave om hvordan man best kan nå målene i landbrukspolitikken. De er utdaterte, umulige, og ikke lenger relevante. Det vi trenger er nye landbrukspolitiske målsettinger. Hvorfor kan jeg ikke skrive oppgave om det i stedet?
Når man leser til eksamen, er det alltid mange ting man stusser på, ting man skulle spurt om. Et av disse er målet om at sysselsettinga i landbruket skal sikre bosetting i distriktene. Hvordan er det mulig?
Det er et faktum at man på sikt ikke kan forbruke mer enn man produserer. Det er også et faktum at landbruksproduksjon, og herunder også bondens produktivitet, har begrensninger som er grunnleggende forskjellige fra de forhold man møter i generell industri og tjenesteproduksjon. Dersom norsk landbruk skal produsere på en miljømessig forsvarlig måte, og norske bønder følge den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, har vi to muligheter:
- Brukene må bli større, og antall årsverk færre. Dette impliserer at antallet bønder synker.
- Bøndene ser på bondelivet som en livsstil eller hobby, og henter store deler av sin inntekt fra arbeid i andre næringer,parallelt med tilværelsen som bonde.
Andre muligheter innebærer minst en av følgende uønskede effekter:
- Bøndene stagnerer i velferdsutviklingen, og danner en ny nasjonal underklasse.
- Produktiviteten økes på bekostning av miljøet og ressursgrunnlaget.
- Produktiviteten økes på bekostning av sosial dumping av billig utenlandsk arbeidskraft.
Nå er det riktignok ett moment jeg ikke har nevnt, at bønder er mottakere av subsidier. Subsidier kan sikre at små bruk holder tritt i velstandsutviklingen, og dermed sikre en sosialt, økonomisk, og miljømessig bærekraftig bondestand i bygdenorge. Subsidier har alltid vært viktig i Norge. Men i dagens politiske debatt er subsidier omstridt. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens bybefolkning skal bli mer tilbøyelige til å betale for et norsk landbruk over skatteseddelen. Jeg tror vi vil se en reduksjon i subsidiene snarere enn en økning.
Dermed sitter vi igjen med et handlingsrom som, for å sikre en verdig bondestand, går på akkord med vedtatte landbrukspolitiske målsettinger. Feilen er grunnleggende. I stedet for å bruke krefter på å finne ut hvordan lanbruket kan sikre bosettingsmønsteret er det på tideå bruke krefter på å finne ut hva som kan erstatte landbruket som sikring for bosettingsmønsteret.
I lys av ovennevnte analyse kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal skrive oppgave om hvordan man best kan nå målene i landbrukspolitikken. De er utdaterte, umulige, og ikke lenger relevante. Det vi trenger er nye landbrukspolitiske målsettinger. Hvorfor kan jeg ikke skrive oppgave om det i stedet?
Friday, December 1, 2006
Eksamensangst
Eksamen? - Tid for blogging!
For tiden nærmer det seg eksamen, noe som igjen påtvinger en rekke ubehageligheter, først og fremst i form av dårlig samvittighet, deretter i form av en rekke mer eller mindre originale frustrasjoner. Jeg trodde aldri at min nattesøvn noen gang skulle ødelegges av intenst tankearbeid over hvorvidt strutseegg eller blåhvalegg er verdens største celle.
Dette er selvsagt ikke det eneste som skaper hodebry for undertegnede det er flere viktige problemer å filosofere over. Visste du for eksempel at ordet tøddel stammer fra tysk - "tuttel" - som egentlig betyr brystvorte? Eller at stoffet triclosan, som brukes blant annet brukes i enkelte tannkremer, kan fremme antibiotikaresistens? Eller hva om kuer faktisk kan gå i trapper?
Det er mange viktige spørsmål å finne svar på! Følg med videre!
For tiden nærmer det seg eksamen, noe som igjen påtvinger en rekke ubehageligheter, først og fremst i form av dårlig samvittighet, deretter i form av en rekke mer eller mindre originale frustrasjoner. Jeg trodde aldri at min nattesøvn noen gang skulle ødelegges av intenst tankearbeid over hvorvidt strutseegg eller blåhvalegg er verdens største celle.
Dette er selvsagt ikke det eneste som skaper hodebry for undertegnede det er flere viktige problemer å filosofere over. Visste du for eksempel at ordet tøddel stammer fra tysk - "tuttel" - som egentlig betyr brystvorte? Eller at stoffet triclosan, som brukes blant annet brukes i enkelte tannkremer, kan fremme antibiotikaresistens? Eller hva om kuer faktisk kan gå i trapper?
Det er mange viktige spørsmål å finne svar på! Følg med videre!
Subscribe to:
Posts (Atom)
