Når man leser til eksamen, er det alltid mange ting man stusser på, ting man skulle spurt om. Et av disse er målet om at sysselsettinga i landbruket skal sikre bosetting i distriktene. Hvordan er det mulig?
Det er et faktum at man på sikt ikke kan forbruke mer enn man produserer. Det er også et faktum at landbruksproduksjon, og herunder også bondens produktivitet, har begrensninger som er grunnleggende forskjellige fra de forhold man møter i generell industri og tjenesteproduksjon. Dersom norsk landbruk skal produsere på en miljømessig forsvarlig måte, og norske bønder følge den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, har vi to muligheter:
- Brukene må bli større, og antall årsverk færre. Dette impliserer at antallet bønder synker.
- Bøndene ser på bondelivet som en livsstil eller hobby, og henter store deler av sin inntekt fra arbeid i andre næringer,parallelt med tilværelsen som bonde.
Andre muligheter innebærer minst en av følgende uønskede effekter:
- Bøndene stagnerer i velferdsutviklingen, og danner en ny nasjonal underklasse.
- Produktiviteten økes på bekostning av miljøet og ressursgrunnlaget.
- Produktiviteten økes på bekostning av sosial dumping av billig utenlandsk arbeidskraft.
Nå er det riktignok ett moment jeg ikke har nevnt, at bønder er mottakere av subsidier. Subsidier kan sikre at små bruk holder tritt i velstandsutviklingen, og dermed sikre en sosialt, økonomisk, og miljømessig bærekraftig bondestand i bygdenorge. Subsidier har alltid vært viktig i Norge. Men i dagens politiske debatt er subsidier omstridt. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens bybefolkning skal bli mer tilbøyelige til å betale for et norsk landbruk over skatteseddelen. Jeg tror vi vil se en reduksjon i subsidiene snarere enn en økning.
Dermed sitter vi igjen med et handlingsrom som, for å sikre en verdig bondestand, går på akkord med vedtatte landbrukspolitiske målsettinger. Feilen er grunnleggende. I stedet for å bruke krefter på å finne ut hvordan lanbruket kan sikre bosettingsmønsteret er det på tideå bruke krefter på å finne ut hva som kan erstatte landbruket som sikring for bosettingsmønsteret.
I lys av ovennevnte analyse kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal skrive oppgave om hvordan man best kan nå målene i landbrukspolitikken. De er utdaterte, umulige, og ikke lenger relevante. Det vi trenger er nye landbrukspolitiske målsettinger. Hvorfor kan jeg ikke skrive oppgave om det i stedet?
2 comments:
hei Tord,
er delvis enig... hva er forresten prosentandelen som bor i landsbygd og by i Norge? antar det er vanskelig aa maale noeyaktig - hvor setter man grensa? Men jeg har jo for eksempel sett mye paa Kina, og der er det fortsatt 70% som bor paa landsbygda... Dette er selvfoelgelig i stor forandring, som landbruket blir mer effektivt. Men dette er i hovedgrad en bra og uavvergelig prosess for velstandsoekning i Kina - riktignok skaper det kaos de neste 10 aarene i allefall - 250 millioner mennesker paa vandring, men saann maa det nesten bli.
Jeg husker jeg tittet litt paa statistikk fra NSB for ca ett aar siden, og fant ut (med veldig rask regning - kan godt hende jeg gjorde noe feil) at hvert aarsverk i landbruket blir direkte subsidiert med 240,000 kr! Det er jo en norsk aarsloenn - det virker ganske sinnsykt. Her er hva jeg skrev Farming subsidies: Norwegian agriculture employs about 71,000 “full-time worker equivalents” (for example 142,000 half-time workers, etc). The full amount of Norwegian agricultural subsidies divided by the number of full time worker equivalents yields an average of $50,000 CAD in state subsidies per “worker”. This amounts to almost 3% of Norway’s GDP (and thus more than three times our development budget). (se http://houshuang.org/blog/2005/10/19/statistics-norway-and-canada/).
Saa om man brukte de pengene paa en annen maate ville det kanskje blitt mye mer effektivt - skape high-tech arbeidsplasser etc. (Naa er selvfoelgelig staten notorisk daarlig til aa gjoere dette, men de kan for eksempel subsidiere infrastruktur - som hoeyhastighetsbredbaand til distriktene, dog er det mulig de allerede gjoer dette).
Jeg lurer ogsaa paa teorien om aa opprettholde bosettingen generelt sett. Selvfoelgelig vil jeg ikke noedvendigvis at alle skal flytte til Oslo, men jeg vet ikke om det er lett aa holde liv i alle bygder med 100 familier... jeg ville heller satset paa en del litt stoerre byer i Nord-Norge, etc.
Bloggern tversover har skrevet en del om næringsutvikling i Nord-Norge (blant annet her http://www.espen.com/norskblogg/archives/2006/11/finnmark_igjen.html, og kronikken her http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1508878.ece)
OK, mye tanker, mer senere.
Stian i Jakarta
Hei!
Har ikke tallene for fordeling mellom by og bygd i hodet, men tror at noe i overkant av 3 millioner Nordmenn bor i mindre tettsteder eller utkantstrøk, så det er vel ca 70% bygdetullinger i Norge og ;)
Forøvrig mottar hvert årsverk i snitt litt mer enn 250.000 kroner i subsidier fra staten.
Forøvrig er jeg uenig i at staten er notorisk dårlig til å allokere ressurser til nyskaping, innovasjon, og bedriftsstyring, selv om eksemplene på dårlig styring er mange. Statseide Telenor er jo kanskje et av verdens best drevne teleselskaper.
Når det gjelder bosetningsmønsteret er det mange i Norge som ser på Sverige som skrekkens eksempel. Der brukte man aktive virkemidler får å sentralisere befolkningen, i den tro at dette ville senke transaksjonskostnadene i økonomien, og føre til positive synergier. Resultatet har jo blitt total bygdedød, og milevis med øde områder. Rent personlig er jeg for å opprettholde et spredt bosetningsmønster, selv om jeg ønsker at fokus i mye større grad rettes mot større, levedyktige, distriktssentra.
Ellers får du ha takk for kommentaren! kommer nok flere poster fortløpende så lenge jeg har eksamen...
Post a Comment