Globalisering: En stor desillusjon.

Siden jeg fortsatt slite med hjemmeoppgaver, kommer det enda en tilsløring av min dårlige samvititghet.

Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.

Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!

Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.

Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:

For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.

Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.

Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.

Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".

Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.

Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.

Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!

Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.

God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!