Mer bransjefinansiert forskningsjuks

Nå er det ikke bare tobakksindustrien, legemiddelindustrien, eller drikkevareindustrien som produserer misvisende forskning på løpende bånd. Det gjør også plastikkindustrien.

Bisphenol er et stoff som ble "oppfunent" i 1891, og på 1930-tallet var bisphenol et av de håpefulle kandidatene til å bli brukt som kunstig østrogen i medisinsk behandling. Det er altså en gammel, kraftig, hormonhermer vi snakker om.

Versjonen bisfenol A, som i dag brukes i de aller fleste produkter av plast (polykarbonater, PVC, og epoxy), er et omstridt stoff. Dagbladet kan i dag melde følgende: "Det er et helseskadelig stoff. Og du har det trolig i kroppen din." For hele artikkelen, se:

http://www.dagbladet.no/dinside/2007/01/11/488605.html

Selv om de aller fleste studier konkluderer med at bruk av bisfenol A medfører en helserisiko, har plastindustrien finansiert en rekke motrapporter, og publisert dem på en egen internettside, her:

http://www.bisphenol-a.org/index.html

Wikipedia har også en artikkel om bisfenol her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bisphenol_A

Forøvrig er det ikke bare her det foregår en forskningskrig. I skoleåret 2005/2006 jobbet jeg som president i IAAS International (www.iaasworld.org), og i den anledning hadde jeg den ære av å være invitert til en rekke konferanser og mottagelser innenfor landbruksindustrien. En særlig interessant var 10 årsjubileumet for genmodifiserte landbruksprodukter, i regi av CropLife og EuropaBio.

Der promoterer de (bransjefinansiert)forskning som er positiv til GMO-produkter, samt at de har ansatt en liten arme av profesjonelle lobbyister for å fremme sitt syn. Deres hjemmesider kan man finne her:

http://www.croplife.org/

http://www.europabio.org/

Problemet, slik jeg ser det, med GMO er allikevel litt annerledes enn med de fire andre nevnte eksemplene på ekstensiv bransjefinansiert forskning - GMO har faktisk et stort potenisale i mange sammenhenger, og mye av kritikken mot GMO er faktisk, mener jeg, lite berettiget. Uansett, bransjefinansiert forskning viser, også her, å være håpløst ukritisk fundamentert, og åpenbart mer interessert i å sementere på forhånd bestemte konklusjoner enn å faktisk søke ny kunnskap og finne ut noe nytt og revolusjonerende.

Bransjefinansiert forskning og annet juks.

Tobakkindustrien har i mange år fått på pukkelen for å tukle med forskningsresultater, hindre publisering, og sverte de som mente tobakk var skadelig. Kampen var lang, men etter hvert begynner det å sige inn mellom ørene på stadig flere at tobakk har en rekke uheldige virkninger på mennesker. Det er usunt.

I følge forskning.no er det ikke bare innenfor tobakksindustrien at dette er et utstrakt problem. I denne artikkelen: http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1167906876.22 viser David Ludwig ved Harvard Medical School og Childrens Hospital i Boston at det er signifikant forskjell mellom resultatene i forskningsrapporter skrevet med bransjefinansiering og forskningsrapporter skrevet uten bransjefinansiering om forskjellige drikkevarers (amerikansk "soft drinks" dvs brus, og andre søtede produkter som juice og melk) effekt på menneskelig helse.

Av rapportene med bransjefinansiering var det 0% som konkluderte med at produktet ville ha en negativ effekt på barns helse, mens hele 37% av de helt uten bransjefinansiering konkluderte med at produktet hadde en negativ effekt på barns helse. Sannsynligheten for en konklusjon om at produktet hadde en positiv effekt på barns helse steg med mellom 4.37 og 7.61 ganger dersom rapporten var bransjefinansiert.

Heftig manipulering, med andre ord. Kanskje ikke noen bombe, historien med tobakksindustrien er grell, farmasøytisk industri har også et dårlig rykte. Men, som påpekt av Ludwig; "Alle tar ikke medisiner, men alle spiser hver dag. Dersom forskningen på matvarer inngår kompromisser på grunn av interessekonflikter, er det en alvorlig trussel mot folkehelsen."

Ja så men! Lurer på om det er noen bransjer som ikke er preget av dette problemet?

Da er ferien over, og rutebilstasjonen er tom...

Nei, dere skal slippe å høre overutdannede komikere spille blokkfløyte, men ferien er faktisk over, og jeg har returnert til sivilisasjonen, verdens navle: Ås.

Men overskriften er ikke tatt helt ut av løse luften. At Sørlendinger ofte har hatt et anstrengt forhold til folk fra Nord, særlig Bærum, kan vel knapt kalles omdiskutert. Som herrene Eia og Tufte Johansen utbasunerer litt senere i innledningssangen; "...så skal jeg knuse en Bærumsoss for deg, min venn...". Nå er heldigvis ikke jeg fra Bærum, da hadde jeg vel neppe kalt Ås et sivilisert sted i nærheten av Verdens Navle, men jeg har feriert ganske mye på Sørlandet, og betraktet Sørlendingens generelle avsmak til "Bærumsosser" på nært hold. At denne avsmaken ofte får voldelig utløp er et understatement. En av mine bekjente fra området, "Jim", kunne en sommer skilte med et relativt høyt, femsifret, beløp i bøter for voldsutøvelse mot "Bærumsosser".

Noen vil sikkert avfeie Sørlendinger som voldelige, eller kanskje skylde på religionen, de er jo Kristne der nede i Bibelbeltet. Hva er det med disse voldelige, religiøse menneskene? Eller man kan prøve å finne ut hvorfor slikt skjer.

Siden jeg nettopp har lest Nils Christies "Hvor tett et Samfunn", skal jeg prøve meg på det siste:

Hvis noen hadde spurt "Jim" om han anså seg veldig kriminell, f eks i forhold til den generelle "Bærumsoss", hadde han med stor sannsynlighet svart at det gjorde han ikke. Han ville påpekt at "Bærumsossen" krenket Sørlandets innbyggere ved å tilegne seg eiendom på ikke akepterte måter, bruke den på uakseptert vis, omgi seg med en uetisk rikdom på uaksepterte måter, og generelt tråkke på Sørlendingens følelse av rett og galt, rettferdig og urettferdig, med sin prangende framferd. Sørlendingen, i dette tilfellet "Jim", svarer på overgrepet med det maktmiddelet han har for hånden, en rett venstre på neserota.

Desverre har samfunnet for øvrig bestemt at denne typen for vold er kriminell adferd, som straffes. "Bærumsossens" fremferd er ikke definert som vold eller kriminell adferd, og møter dermed ingen konsekvenser. Ut i fra "Jims" ståsted er dette selvsagt urettferdig. Altså er det hvordan vi definerer hva som er kriminalitet som bestemmer hvem som blir kriminelle. At Saddam Hussein var et menneske som ofte handlet i strid med visse etiske retningslinjer hersker det liten tvil om, men det var først når det ble offisielt ulovlig for statsledere i Irak å drepe mennesker at han ble definert som kriminell, og deretter straffet. Siden "Bærumsossens" adferd ikke er definert som kriminell, selv om den bryter med en rekke lokale normer og konvensjoner for adferd, er den velegnet til å skape bitterhet og frustrasjon mot andre "Bærumsosser", rettsvesenet, eller kanskje samfunnet som helhet. Dette kan ventes å ha en rekke konsekvenser, for "Bærumsosser" så vel som "Sørlendinger".

Altså er det brudd på lokale normer og oppfatning av sømmelig adferd som gjør "Sørlendinger" voldelig instilt til "Bærumsosser", ikke deres religion, eller spekulative, voldelige, legninger. Siden vi har definert deres voldelige adferd som straffbar og kriminell, blir de følgelig stemplet deretter.

Mon tro om det samme resonnementet kan brukes til å forstå andre fenomener, som f eks terrorisme.

Forøvrig er "Hvor tett et Samfunn" en kortfattet, men grundig, innføring i kriminologi, som er meget lesverdig for alle som ønsker en videre forståelse for hva som gjør bysamfunn grunnleggende forskjellige fra bygdesamfunn, og for hvordan kriminelle handlinger oppmuntres eller hindres. Den tar også for seg hvordan enkelte faktorer er med å forme samfunn, og hvordan samfunnene igjen former individene. Løp og Kjøp!

Idioti i kraftdebatten!

Nå slår de til igjen: Journalistene står i kø for å vise frem sin uvitenhet om det norske el-markedet. Akkompagnert av politikere som enten ikke har peiling, eller ikke tør forklare folk hva som skjer, er dette nødt til å utvikle seg til en pinlig farse av en feilinformasjonskampanje.

For det første, vi har ikke vært i nærheten av en kraftkrise i Norge de siste 20 år. Aksepter det! Norge har i tillegg den billigste strømprisen i Europa, og vi er de eneste i Europa som klager og syter over den. Vi elsker å le av Amerikanere som klager over stigende oljepris, men selv skriker vi om verdens undergang så fort strømprisen stiger et par øre Kw/t, maken til hykleri! Folk burde skamme seg langt inn i folkesjela si.

De siste år har strømnettet i Norge vært tilkoblet NorthPool, noe som ble bestemt av Bondevik I. Northpool er det integrerte Skandinaviske strømnettet, med tilhørende kraftbørs. Det betyr at prisen i Norge vil være den samme som i Sverige og Danmark, som igjen har den samme som Tyskland, Frankrike, Polen, og resten av EU. Det betyr også at den strømmen vi bruker, like gjerne kan være produsert i et Fransk atomkraftverk som i en Norsk foss. Eller i et Polsk kullkraftverk for den saks skyld. Dette er noe Jensemann har forsøkt å forklare folk i over 10 år, men ingen later i prøve å forstå noe som helst. I stedet surrer vi rundt med nesa solid planta i navlelo, og betrakter innsiden av øyelokkene våre som om de skulle være dekorert av Edvard Munch.

Northpool garanterer også leveringssikkerhet, dersom det er lite vann i Norske vannmagasiner, kan vi enkelt importere strøm fra f eks Sverige. Når man diskuterer bygging av mobile gasskraftverk for å forebygge en kraftkrise f eks i Finnmark, er man virkelig langt ute på vidda. Det er omtrenr like dumt som å foreslå å bygge mobile slakterier for å hindre regional mangel på svineribbe i Jula. Ren og skjær idioti. Punktum.

Grunnen til dette er at skrankene i markedet er i ferd med å bli nedbygget, noe som igjen fører til fri flyt av kraft over hele landet, eller, EU, om du vil. Dette betyr også at et regnskyll fra eller til på Vestlandet spiller særdeles liten rolle for strømprisen. Strømprisen går op fordi regjeringen Bondevik I bestemte at det norske strømnettet skulle koples til den Nordiske kraftbørsen Northpool, hvor kraftprisen var svært mye høyere enn i Norge. Grunnen til at prisen nå stiger, er at den gradvis, i takt med nedbyggingen av tekniske skranker, nærmer seg prisen i alle andre land i Europa.

Det er selvsagt en masse uvitende mennesker som vil påpeke at strømprisen jo går opp og ned, i noe som avisene klarer å fermstille som avhengig av været og fyllingsgraden i magasinene. Dette er langt på vei rent tøv. Den stive prisen i tidlig i høst hadde mer å gjøre med høy oljepris kombinert med stengte Svenske atomkraftverk enn lite vann i Norske vannmagasiner. At prisen kan synes å ha falt noe den senere tid har langt mer å gjøre med mildværet som har preget hele Europa i høst, enn med regnvannet som sildrer ned i Norske vannmagasiner. Da har jeg ikke nevnt den ikke ubetydelige effekten av et par Svenske atomkraftverk som begynte å surre og gå igjen.

Nå som det norske kraftmarkedet i praksis langt på veg er integrert i det Europeiske karftmarkedet, må man klare å skjønne at vi snakker om aggregert etterspørsel, og aggregert tilbud, altså et marked hvor tilbud og etterspørsel ikke begrenser seg til Norge, men til hele Europa. I denne sammenhengen bidrar de norske vannkraftverkene med en forsvinnende liten del av det totale tilbudet. Etter at Norge ble en integrert del av Northpool er det bare norske strømprodusenter som har interesse av fyllingsgraden i magasinene - mye vann gir mye penger, lite vann gir lite penger! Sett på bakgrunn av dette var det helt rasjonelt å tømme så mye som mulig når de Svenske atomkraftverkene var skrudd av, og oljeprisen var høy. Man kunne forvente at strømprisen ville falle en god del, og man sørget for å bruke vannet så fort som mulig.

"Men Norge er jo en nettoimportør av strøm" vil du helt sikkert påstå. Pølsevev! Vi er en nettoimportør av strøm fordi vi tjener penger på det, i kroner og øre har vi et enormt eksportoverskudd av strøm. Dette kommer som et resultat av følgende to faktorer:

1. Strømprisen i EU's kraftmarked følger klare sykler for prisfluktuasjon. Billig om natten, dyrt om dagen, billig i helga, dyrt på mandag, billig om sommeren, dyrt om vinteren.
   
2. I Norge produserer vi strøm ved hjelp av hydrokraft. Den er svært fleksibel, det er bare å stenge porten, så stopper produksjonen, og vi kan spare vannet til mandag morgen i stedet. Derfor importerer vi grisebillig nattstrøm, og selger dyr strøm så fort prisen stigerutover morrakvisten.

Norge er en nasjon som tjener enorme mengder penger på å importere billig kraft, og eksportere dyr kraft. Dessuten har vi Europas laveste strømpris. Til tross for dette syter og bærer vi oss som om enden skulle være nær! Makan til idioti!

Trygdejukset

Nå har jeg akkurat sett en Svensk dokumentar om "trygdejukset", hvordan flyktninger fra Kosovo, både Ortodokse og Muslimer, svindler den Svenske stat til å betale pensjon til mennesker som ikke har rett på det, enten fordi de er døde, eller fordi de ikke lenger bor i Sverige. Dokumentaren var velfundamentert, med opplagte case. Det var liten tvil om svindelen. Felles for alle sakene var det faktum at de som svindlet, selv bodde i Sverige, og at slekt og venner i Kosovo eller sør i Serbia ikke så noe til pengene i det hele tatt. Et annet fellestrekk var at Svenske myndigheter gjorde skremmende lite med problemene, helst ingenting.

Trygdemisbruk er alvorlig, særlig når det foregår blant minoriteter og innvanvdrere. Det skaper fordommer, konflikt, og uthuler den Skandinaviske velferdsmodellen. I motsetning til hva den Svenske statsadvoakten mente, er det av stor samfunnsmessig interesse å sette en stopper for slik styggedom. Det er vel rett og rimelig å tro at FrP skriker høyest i debatten, og at de påpeker at vi bør få strengere straffer, og mer kontroll.

Men, det er kanskje ikke så vanskelig å redusere svindelen uten å bruke masse penger på byråkrati og kontrollrutiner. Hvis man prøver å sette seg inn i hvorfor de fleste IKKE benytter seg av alle de mulighetene man har til å svindle til seg penger, kan man kanskje komme litt nærmere en løsning på hvorfor enkelte faktisk gjør det.

For meg ville det vært tilnærmet utenkelig å svindle den Norske stat for hundretusenvis av kroner. Først og fremst fordi jeg ville hatt en sterk følelse av at jeg gjorde noe galt. For meg er staten noe som virker til borgernes beste, og derfor noe som man må ta vare på, ikke utnytte. I tilegg har jeg stor respekt for de verdier trygdeordningene er basert på, noe som også hindrer meg i å svindle dem.

Dessuten har jeg et stort nettvek med mennesker som betyr mye for meg. Disse menneskene har også forholdsvis stor kjennskap til jeg hva jeg driver med. De ville utvilsomt ha funnet ut bedrageriet. Dette har konsekvenser jeg ikke ville kunnet tåle. I andres øyne ville jeg vært et dårlig menneske. Jeg ville mistet min respekt og mitt sosiale nettverk, det som danner grunnlaget for min tilværelse.

Men hvis vi snur litt på situasjonen, og sier at trygdeordningene IKKE virker etter hensikten, de går f eks til de som har de "riktige kontakter", eller som har hatt de "riktige jobbene", ville min respekt for de verdier trygdesystemet kommuniserer synke dramatisk. Hvis vi legger til en stat som ikke virker til den generelle borgers beste ville min tilbøyelighet til å utnytte systemet skyte i været.

La oss i tillegg si at mine venner og bekjente delte min oppfatning om at staten var noe styggedom, og trygd noe som utelukkende tilfalt folk som ikke fortjente det. La oss si at det derfor var sosialt akseptert å raske til seg det man kunne, dersom man fikk sjansen. Da ville jeg neppe vært veldig betenkt med å svindle trygd.

Dersom vi er i ferd med å få store grupper mennekser, f eks innvandrere, som ikke støtter verdiene i samfunnet, som ikke ser på staten som en institusjon som er til for borgerne, og som har et meget begrenset sosialt nettverk, skulle det være rart om det ikke eksisterte utstrakt svindel.

Minimal etterforskning av saker, og latterlig lave straffer er selvsagt velegnet til å forsterke svindelen, men vil neppe alene sette en stopper for den. Det som først og fremst trengs er en vellykket integrering.

Eksamen? Fagforeninger?

Som økonom er min entusiasme for fagforeninger litt blandet. Riktignok har de spilt en svært viktig historisk rolle (som studentsamskipnadene), og de aller fleste fagforeninger i dagens Norge er et positivt bidrag i organisasjonsverdenen, men enkelte fagforeninger later til å virke mer som et problem enn en løsning.

Av de mer radikale fagforeninger kan nevnes fagforbundet. Siden jeg nå skriver eksamen om omstilling i sporveien, hvor de fleste er organisert i fagforbundet, hadde jeg ventet å finne flere kritikkverdige forhold i prosessen. At de står mot samferdselsbyråd Petter N. Myhre, gjør selvsagt ikke saken bedre, og konflikten tidligere i høst må sies å være ventet.

Det som dermed overrasker meg når jeg prøver å gjennomføre en objektiv analyse i lys av teori, altså viten, og ikke fordommer, altså tro, er at det later til at fagforeningen har oppført seg særdeles eksemplarisk:
1. Man har ikke tatt ut noen i streik.
2. Man har ikke gjennomført andre "ulovlige" aksjoner.
3. Man har forsøkt å ha en dialog om prosessen.
4. Man har ikke kommet med noen urimelige krav.
5. Man har bygget opp gode argumenter på fakta.

Petter N. Myhre derimot, har ikke oppført seg eksemplarisk i det hele tatt. Det levner liten tvil, uansett hvilke teorier og forskningsresultater jeg prøver å bruke for å analysere situasjonen, Petter N. Myhre gjør det motsatte av det som blir anbefalt.

Skulle jeg forklart hvorfor her, ville det tatt svært mye plass, så i stedet vil jeg laste opp den endelige oppgaven, så alle kan lese!

Konklusjonen er uansett:
1. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man styrer omstillinger.
2. Petter N. Myhre vet ingenting om hvordan man treffer hensiktsmessige beslutninger.
3. Petter N. Myhre kan lite om å bygge hensiktsmessige relasjoner.
4. Petter N. Myhre er lite egnet til å være samferdselsbyråd i Oslo.

Eller får dere ha en God Jul!

Om samskipnader og monopoler.

Monopoler er generelt noe styggedom. På skolen lærer vi at monopoldannelser fører til lavere produksjon, høyere pris, lavere effektivitet, mindre nyskaping, og sterkt svekket forbrukermakt. Allikevel kan man hevde at mange av dagens studentsamkipnader har faktisk monopolmakt på mange områder. Disse monopolene er dannet for å fylle et behov "det frie marked" ikke selv var i stand til å fylle på tilfredsstillende måte: Ved å opprette studentsamskipnader korrigerte man en markedssvikt for å nå et politisk mål.

Måloppnåelsen har vært stor i mange år. Det har gått ut titall på titall med studentkull fra norske univeristeter og høgskoler som priser seg lykkelig for de billige boligene, det gode kantinetilbudet, og det sosiale treningstilbudet samskipnaden var en viktig premissleverandør for. Men tidene endrer seg, og det må også samskipnadene. Er det på tide å revurdere samskipnadenes betydning for dagens studenter?

Er det slik at man fortsatt trenger en styrt monopolist for å sørge for studentenes velferd? Eller kan man med fordel diskutere andre løsninger? Fungerer den politiske kontrollen av monopolisten tilfredsstillende, eller har monopolisten revet seg ut av sine demokratiske lenker, og blitt en de facto styggedom?

Det er ikke så godt å si, men når jeg ser på utviklingen av min samskipnad, i forhold til den store endringen i studentmassen kvalitetsreformen bragte med seg, begynner samskipnaden i større og større grad å fremstå som en dinosaur på overtid:

1. Studentene i samskipnadens styre er anonyme, og blir ikke brukt som innflytelseskanal.
2. På grunn av monopolstillingen oppfattes ikke endrede preferanser i markedet, og omsetningen svekkes.
3. Samskipnaden kutter kostnader i et forsøk på å effektivisere driften.
4. Tilbudet forblir billig, men dårligere.
5. Studentene fremmedgjøres for samskipnaden, og betraktes som en kundegruppe det skal tjenes penger på.
6. Studentene mister eiendomsforholdet til samskipnaden, og oppfatter den som en profittmotivert markedsaktør.
7. Den demokratiske kontrollen av samskipnadene eksisterer kun i teorien.
8. Samskipnaden begynner å oppføre seg som en tradisjonell monopolist.
9. Omstillings og innovasjonsevne svekkes ytterligere.
10. Studentene blir misfornøyde, og finner seg et annet studiested. Kundegruppen forsvinner, og tar samskipnaden, lærestedet, samt en rekke lokale institusjoner med seg i dragsuget.

Konklusjonen må bli at ingen samskipnad er bedre enn en dårlig samskipnad. Dermed får vi håpe at studentene fortsatt er i stand til å engasjere seg i styringen av samskipnaden, selv om det begynner å se dårlig ut for mitt Univeristet.

Hva vi lærer på skolen

Hvem skal bo i bygdenorge?

Når man leser til eksamen, er det alltid mange ting man stusser på, ting man skulle spurt om. Et av disse er målet om at sysselsettinga i landbruket skal sikre bosetting i distriktene. Hvordan er det mulig?

Det er et faktum at man på sikt ikke kan forbruke mer enn man produserer. Det er også et faktum at landbruksproduksjon, og herunder også bondens produktivitet, har begrensninger som er grunnleggende forskjellige fra de forhold man møter i generell industri og tjenesteproduksjon. Dersom norsk landbruk skal produsere på en miljømessig forsvarlig måte, og norske bønder følge den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, har vi to muligheter:

1. Brukene må bli større, og antall årsverk færre. Dette impliserer at antallet bønder synker.
2. Bøndene ser på bondelivet som en livsstil eller hobby, og henter store deler av sin inntekt fra arbeid i andre næringer,parallelt med tilværelsen som bonde.

Andre muligheter innebærer minst en av følgende uønskede effekter:

1. Bøndene stagnerer i velferdsutviklingen, og danner en ny nasjonal underklasse.
2. Produktiviteten økes på bekostning av miljøet og ressursgrunnlaget.
3. Produktiviteten økes på bekostning av sosial dumping av billig utenlandsk arbeidskraft.

Nå er det riktignok ett moment jeg ikke har nevnt, at bønder er mottakere av subsidier. Subsidier kan sikre at små bruk holder tritt i velstandsutviklingen, og dermed sikre en sosialt, økonomisk, og miljømessig bærekraftig bondestand i bygdenorge. Subsidier har alltid vært viktig i Norge. Men i dagens politiske debatt er subsidier omstridt. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens bybefolkning skal bli mer tilbøyelige til å betale for et norsk landbruk over skatteseddelen. Jeg tror vi vil se en reduksjon i subsidiene snarere enn en økning.

Dermed sitter vi igjen med et handlingsrom som, for å sikre en verdig bondestand, går på akkord med vedtatte landbrukspolitiske målsettinger. Feilen er grunnleggende. I stedet for å bruke krefter på å finne ut hvordan lanbruket kan sikre bosettingsmønsteret er det på tideå bruke krefter på å finne ut hva som kan erstatte landbruket som sikring for bosettingsmønsteret.

I lys av ovennevnte analyse kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal skrive oppgave om hvordan man best kan nå målene i landbrukspolitikken. De er utdaterte, umulige, og ikke lenger relevante. Det vi trenger er nye landbrukspolitiske målsettinger. Hvorfor kan jeg ikke skrive oppgave om det i stedet?