Mer bransjefinansiert forskningsjuks

Nå er det ikke bare tobakksindustrien, legemiddelindustrien, eller drikkevareindustrien som produserer misvisende forskning på løpende bånd. Det gjør også plastikkindustrien.

Bisphenol er et stoff som ble "oppfunent" i 1891, og på 1930-tallet var bisphenol et av de håpefulle kandidatene til å bli brukt som kunstig østrogen i medisinsk behandling. Det er altså en gammel, kraftig, hormonhermer vi snakker om.

Versjonen bisfenol A, som i dag brukes i de aller fleste produkter av plast (polykarbonater, PVC, og epoxy), er et omstridt stoff. Dagbladet kan i dag melde følgende: "Det er et helseskadelig stoff. Og du har det trolig i kroppen din." For hele artikkelen, se:

http://www.dagbladet.no/dinside/2007/01/11/488605.html

Selv om de aller fleste studier konkluderer med at bruk av bisfenol A medfører en helserisiko, har plastindustrien finansiert en rekke motrapporter, og publisert dem på en egen internettside, her:

http://www.bisphenol-a.org/index.html

Wikipedia har også en artikkel om bisfenol her:

http://en.wikipedia.org/wiki/Bisphenol_A

Forøvrig er det ikke bare her det foregår en forskningskrig. I skoleåret 2005/2006 jobbet jeg som president i IAAS International (www.iaasworld.org), og i den anledning hadde jeg den ære av å være invitert til en rekke konferanser og mottagelser innenfor landbruksindustrien. En særlig interessant var 10 årsjubileumet for genmodifiserte landbruksprodukter, i regi av CropLife og EuropaBio.

Der promoterer de (bransjefinansiert)forskning som er positiv til GMO-produkter, samt at de har ansatt en liten arme av profesjonelle lobbyister for å fremme sitt syn. Deres hjemmesider kan man finne her:

http://www.croplife.org/

http://www.europabio.org/

Problemet, slik jeg ser det, med GMO er allikevel litt annerledes enn med de fire andre nevnte eksemplene på ekstensiv bransjefinansiert forskning - GMO har faktisk et stort potenisale i mange sammenhenger, og mye av kritikken mot GMO er faktisk, mener jeg, lite berettiget. Uansett, bransjefinansiert forskning viser, også her, å være håpløst ukritisk fundamentert, og åpenbart mer interessert i å sementere på forhånd bestemte konklusjoner enn å faktisk søke ny kunnskap og finne ut noe nytt og revolusjonerende.

Hva vi lærer på skolen

Hvem skal bo i bygdenorge?

Når man leser til eksamen, er det alltid mange ting man stusser på, ting man skulle spurt om. Et av disse er målet om at sysselsettinga i landbruket skal sikre bosetting i distriktene. Hvordan er det mulig?

Det er et faktum at man på sikt ikke kan forbruke mer enn man produserer. Det er også et faktum at landbruksproduksjon, og herunder også bondens produktivitet, har begrensninger som er grunnleggende forskjellige fra de forhold man møter i generell industri og tjenesteproduksjon. Dersom norsk landbruk skal produsere på en miljømessig forsvarlig måte, og norske bønder følge den generelle velferdsutviklingen i samfunnet, har vi to muligheter:

1. Brukene må bli større, og antall årsverk færre. Dette impliserer at antallet bønder synker.
2. Bøndene ser på bondelivet som en livsstil eller hobby, og henter store deler av sin inntekt fra arbeid i andre næringer,parallelt med tilværelsen som bonde.

Andre muligheter innebærer minst en av følgende uønskede effekter:

1. Bøndene stagnerer i velferdsutviklingen, og danner en ny nasjonal underklasse.
2. Produktiviteten økes på bekostning av miljøet og ressursgrunnlaget.
3. Produktiviteten økes på bekostning av sosial dumping av billig utenlandsk arbeidskraft.

Nå er det riktignok ett moment jeg ikke har nevnt, at bønder er mottakere av subsidier. Subsidier kan sikre at små bruk holder tritt i velstandsutviklingen, og dermed sikre en sosialt, økonomisk, og miljømessig bærekraftig bondestand i bygdenorge. Subsidier har alltid vært viktig i Norge. Men i dagens politiske debatt er subsidier omstridt. Det er heller ingenting som tyder på at fremtidens bybefolkning skal bli mer tilbøyelige til å betale for et norsk landbruk over skatteseddelen. Jeg tror vi vil se en reduksjon i subsidiene snarere enn en økning.

Dermed sitter vi igjen med et handlingsrom som, for å sikre en verdig bondestand, går på akkord med vedtatte landbrukspolitiske målsettinger. Feilen er grunnleggende. I stedet for å bruke krefter på å finne ut hvordan lanbruket kan sikre bosettingsmønsteret er det på tideå bruke krefter på å finne ut hva som kan erstatte landbruket som sikring for bosettingsmønsteret.

I lys av ovennevnte analyse kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg skal skrive oppgave om hvordan man best kan nå målene i landbrukspolitikken. De er utdaterte, umulige, og ikke lenger relevante. Det vi trenger er nye landbrukspolitiske målsettinger. Hvorfor kan jeg ikke skrive oppgave om det i stedet?