Nå er det ikke bare tobakksindustrien, legemiddelindustrien, eller drikkevareindustrien som produserer misvisende forskning på løpende bånd. Det gjør også plastikkindustrien.
Bisphenol er et stoff som ble "oppfunent" i 1891, og på 1930-tallet var bisphenol et av de håpefulle kandidatene til å bli brukt som kunstig østrogen i medisinsk behandling. Det er altså en gammel, kraftig, hormonhermer vi snakker om.
Versjonen bisfenol A, som i dag brukes i de aller fleste produkter av plast (polykarbonater, PVC, og epoxy), er et omstridt stoff. Dagbladet kan i dag melde følgende: "Det er et helseskadelig stoff. Og du har det trolig i kroppen din." For hele artikkelen, se:
http://www.dagbladet.no/dinside/2007/01/11/488605.html
Selv om de aller fleste studier konkluderer med at bruk av bisfenol A medfører en helserisiko, har plastindustrien finansiert en rekke motrapporter, og publisert dem på en egen internettside, her:
http://www.bisphenol-a.org/index.html
Wikipedia har også en artikkel om bisfenol her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Bisphenol_A
Forøvrig er det ikke bare her det foregår en forskningskrig. I skoleåret 2005/2006 jobbet jeg som president i IAAS International (www.iaasworld.org), og i den anledning hadde jeg den ære av å være invitert til en rekke konferanser og mottagelser innenfor landbruksindustrien. En særlig interessant var 10 årsjubileumet for genmodifiserte landbruksprodukter, i regi av CropLife og EuropaBio.
Der promoterer de (bransjefinansiert)forskning som er positiv til GMO-produkter, samt at de har ansatt en liten arme av profesjonelle lobbyister for å fremme sitt syn. Deres hjemmesider kan man finne her:
http://www.croplife.org/
http://www.europabio.org/
Problemet, slik jeg ser det, med GMO er allikevel litt annerledes enn med de fire andre nevnte eksemplene på ekstensiv bransjefinansiert forskning - GMO har faktisk et stort potenisale i mange sammenhenger, og mye av kritikken mot GMO er faktisk, mener jeg, lite berettiget. Uansett, bransjefinansiert forskning viser, også her, å være håpløst ukritisk fundamentert, og åpenbart mer interessert i å sementere på forhånd bestemte konklusjoner enn å faktisk søke ny kunnskap og finne ut noe nytt og revolusjonerende.
Showing posts with label Internasjonal Politikk. Show all posts
Showing posts with label Internasjonal Politikk. Show all posts
Friday, January 12, 2007
Thursday, January 11, 2007
Bransjefinansiert forskning og annet juks.
Tobakkindustrien har i mange år fått på pukkelen for å tukle med forskningsresultater, hindre publisering, og sverte de som mente tobakk var skadelig. Kampen var lang, men etter hvert begynner det å sige inn mellom ørene på stadig flere at tobakk har en rekke uheldige virkninger på mennesker. Det er usunt.
I følge forskning.no er det ikke bare innenfor tobakksindustrien at dette er et utstrakt problem. I denne artikkelen: http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1167906876.22 viser David Ludwig ved Harvard Medical School og Childrens Hospital i Boston at det er signifikant forskjell mellom resultatene i forskningsrapporter skrevet med bransjefinansiering og forskningsrapporter skrevet uten bransjefinansiering om forskjellige drikkevarers (amerikansk "soft drinks" dvs brus, og andre søtede produkter som juice og melk) effekt på menneskelig helse.
Av rapportene med bransjefinansiering var det 0% som konkluderte med at produktet ville ha en negativ effekt på barns helse, mens hele 37% av de helt uten bransjefinansiering konkluderte med at produktet hadde en negativ effekt på barns helse. Sannsynligheten for en konklusjon om at produktet hadde en positiv effekt på barns helse steg med mellom 4.37 og 7.61 ganger dersom rapporten var bransjefinansiert.
Heftig manipulering, med andre ord. Kanskje ikke noen bombe, historien med tobakksindustrien er grell, farmasøytisk industri har også et dårlig rykte. Men, som påpekt av Ludwig; "Alle tar ikke medisiner, men alle spiser hver dag. Dersom forskningen på matvarer inngår kompromisser på grunn av interessekonflikter, er det en alvorlig trussel mot folkehelsen."
Ja så men! Lurer på om det er noen bransjer som ikke er preget av dette problemet?
I følge forskning.no er det ikke bare innenfor tobakksindustrien at dette er et utstrakt problem. I denne artikkelen: http://www.forskning.no/Artikler/2007/januar/1167906876.22 viser David Ludwig ved Harvard Medical School og Childrens Hospital i Boston at det er signifikant forskjell mellom resultatene i forskningsrapporter skrevet med bransjefinansiering og forskningsrapporter skrevet uten bransjefinansiering om forskjellige drikkevarers (amerikansk "soft drinks" dvs brus, og andre søtede produkter som juice og melk) effekt på menneskelig helse.
Av rapportene med bransjefinansiering var det 0% som konkluderte med at produktet ville ha en negativ effekt på barns helse, mens hele 37% av de helt uten bransjefinansiering konkluderte med at produktet hadde en negativ effekt på barns helse. Sannsynligheten for en konklusjon om at produktet hadde en positiv effekt på barns helse steg med mellom 4.37 og 7.61 ganger dersom rapporten var bransjefinansiert.
Heftig manipulering, med andre ord. Kanskje ikke noen bombe, historien med tobakksindustrien er grell, farmasøytisk industri har også et dårlig rykte. Men, som påpekt av Ludwig; "Alle tar ikke medisiner, men alle spiser hver dag. Dersom forskningen på matvarer inngår kompromisser på grunn av interessekonflikter, er det en alvorlig trussel mot folkehelsen."
Ja så men! Lurer på om det er noen bransjer som ikke er preget av dette problemet?
Wednesday, January 10, 2007
Da er ferien over, og rutebilstasjonen er tom...
Nei, dere skal slippe å høre overutdannede komikere spille blokkfløyte, men ferien er faktisk over, og jeg har returnert til sivilisasjonen, verdens navle: Ås.
Men overskriften er ikke tatt helt ut av løse luften. At Sørlendinger ofte har hatt et anstrengt forhold til folk fra Nord, særlig Bærum, kan vel knapt kalles omdiskutert. Som herrene Eia og Tufte Johansen utbasunerer litt senere i innledningssangen; "...så skal jeg knuse en Bærumsoss for deg, min venn...". Nå er heldigvis ikke jeg fra Bærum, da hadde jeg vel neppe kalt Ås et sivilisert sted i nærheten av Verdens Navle, men jeg har feriert ganske mye på Sørlandet, og betraktet Sørlendingens generelle avsmak til "Bærumsosser" på nært hold. At denne avsmaken ofte får voldelig utløp er et understatement. En av mine bekjente fra området, "Jim", kunne en sommer skilte med et relativt høyt, femsifret, beløp i bøter for voldsutøvelse mot "Bærumsosser".
Noen vil sikkert avfeie Sørlendinger som voldelige, eller kanskje skylde på religionen, de er jo Kristne der nede i Bibelbeltet. Hva er det med disse voldelige, religiøse menneskene? Eller man kan prøve å finne ut hvorfor slikt skjer.
Siden jeg nettopp har lest Nils Christies "Hvor tett et Samfunn", skal jeg prøve meg på det siste:
Hvis noen hadde spurt "Jim" om han anså seg veldig kriminell, f eks i forhold til den generelle "Bærumsoss", hadde han med stor sannsynlighet svart at det gjorde han ikke. Han ville påpekt at "Bærumsossen" krenket Sørlandets innbyggere ved å tilegne seg eiendom på ikke akepterte måter, bruke den på uakseptert vis, omgi seg med en uetisk rikdom på uaksepterte måter, og generelt tråkke på Sørlendingens følelse av rett og galt, rettferdig og urettferdig, med sin prangende framferd. Sørlendingen, i dette tilfellet "Jim", svarer på overgrepet med det maktmiddelet han har for hånden, en rett venstre på neserota.
Desverre har samfunnet for øvrig bestemt at denne typen for vold er kriminell adferd, som straffes. "Bærumsossens" fremferd er ikke definert som vold eller kriminell adferd, og møter dermed ingen konsekvenser. Ut i fra "Jims" ståsted er dette selvsagt urettferdig. Altså er det hvordan vi definerer hva som er kriminalitet som bestemmer hvem som blir kriminelle. At Saddam Hussein var et menneske som ofte handlet i strid med visse etiske retningslinjer hersker det liten tvil om, men det var først når det ble offisielt ulovlig for statsledere i Irak å drepe mennesker at han ble definert som kriminell, og deretter straffet. Siden "Bærumsossens" adferd ikke er definert som kriminell, selv om den bryter med en rekke lokale normer og konvensjoner for adferd, er den velegnet til å skape bitterhet og frustrasjon mot andre "Bærumsosser", rettsvesenet, eller kanskje samfunnet som helhet. Dette kan ventes å ha en rekke konsekvenser, for "Bærumsosser" så vel som "Sørlendinger".
Altså er det brudd på lokale normer og oppfatning av sømmelig adferd som gjør "Sørlendinger" voldelig instilt til "Bærumsosser", ikke deres religion, eller spekulative, voldelige, legninger. Siden vi har definert deres voldelige adferd som straffbar og kriminell, blir de følgelig stemplet deretter.
Mon tro om det samme resonnementet kan brukes til å forstå andre fenomener, som f eks terrorisme.
Forøvrig er "Hvor tett et Samfunn" en kortfattet, men grundig, innføring i kriminologi, som er meget lesverdig for alle som ønsker en videre forståelse for hva som gjør bysamfunn grunnleggende forskjellige fra bygdesamfunn, og for hvordan kriminelle handlinger oppmuntres eller hindres. Den tar også for seg hvordan enkelte faktorer er med å forme samfunn, og hvordan samfunnene igjen former individene. Løp og Kjøp!
Men overskriften er ikke tatt helt ut av løse luften. At Sørlendinger ofte har hatt et anstrengt forhold til folk fra Nord, særlig Bærum, kan vel knapt kalles omdiskutert. Som herrene Eia og Tufte Johansen utbasunerer litt senere i innledningssangen; "...så skal jeg knuse en Bærumsoss for deg, min venn...". Nå er heldigvis ikke jeg fra Bærum, da hadde jeg vel neppe kalt Ås et sivilisert sted i nærheten av Verdens Navle, men jeg har feriert ganske mye på Sørlandet, og betraktet Sørlendingens generelle avsmak til "Bærumsosser" på nært hold. At denne avsmaken ofte får voldelig utløp er et understatement. En av mine bekjente fra området, "Jim", kunne en sommer skilte med et relativt høyt, femsifret, beløp i bøter for voldsutøvelse mot "Bærumsosser".
Noen vil sikkert avfeie Sørlendinger som voldelige, eller kanskje skylde på religionen, de er jo Kristne der nede i Bibelbeltet. Hva er det med disse voldelige, religiøse menneskene? Eller man kan prøve å finne ut hvorfor slikt skjer.
Siden jeg nettopp har lest Nils Christies "Hvor tett et Samfunn", skal jeg prøve meg på det siste:
Hvis noen hadde spurt "Jim" om han anså seg veldig kriminell, f eks i forhold til den generelle "Bærumsoss", hadde han med stor sannsynlighet svart at det gjorde han ikke. Han ville påpekt at "Bærumsossen" krenket Sørlandets innbyggere ved å tilegne seg eiendom på ikke akepterte måter, bruke den på uakseptert vis, omgi seg med en uetisk rikdom på uaksepterte måter, og generelt tråkke på Sørlendingens følelse av rett og galt, rettferdig og urettferdig, med sin prangende framferd. Sørlendingen, i dette tilfellet "Jim", svarer på overgrepet med det maktmiddelet han har for hånden, en rett venstre på neserota.
Desverre har samfunnet for øvrig bestemt at denne typen for vold er kriminell adferd, som straffes. "Bærumsossens" fremferd er ikke definert som vold eller kriminell adferd, og møter dermed ingen konsekvenser. Ut i fra "Jims" ståsted er dette selvsagt urettferdig. Altså er det hvordan vi definerer hva som er kriminalitet som bestemmer hvem som blir kriminelle. At Saddam Hussein var et menneske som ofte handlet i strid med visse etiske retningslinjer hersker det liten tvil om, men det var først når det ble offisielt ulovlig for statsledere i Irak å drepe mennesker at han ble definert som kriminell, og deretter straffet. Siden "Bærumsossens" adferd ikke er definert som kriminell, selv om den bryter med en rekke lokale normer og konvensjoner for adferd, er den velegnet til å skape bitterhet og frustrasjon mot andre "Bærumsosser", rettsvesenet, eller kanskje samfunnet som helhet. Dette kan ventes å ha en rekke konsekvenser, for "Bærumsosser" så vel som "Sørlendinger".
Altså er det brudd på lokale normer og oppfatning av sømmelig adferd som gjør "Sørlendinger" voldelig instilt til "Bærumsosser", ikke deres religion, eller spekulative, voldelige, legninger. Siden vi har definert deres voldelige adferd som straffbar og kriminell, blir de følgelig stemplet deretter.
Mon tro om det samme resonnementet kan brukes til å forstå andre fenomener, som f eks terrorisme.
Forøvrig er "Hvor tett et Samfunn" en kortfattet, men grundig, innføring i kriminologi, som er meget lesverdig for alle som ønsker en videre forståelse for hva som gjør bysamfunn grunnleggende forskjellige fra bygdesamfunn, og for hvordan kriminelle handlinger oppmuntres eller hindres. Den tar også for seg hvordan enkelte faktorer er med å forme samfunn, og hvordan samfunnene igjen former individene. Løp og Kjøp!
Sunday, December 17, 2006
Tankespinn om globaliseringsdebatten
Det er litt trist å være vitne til dagens globaliseringsdebatt. Ikke fordi den ene eller den andre siden "taper" eller "vinner", eller fordi argumentene som brukes gjennomført er dårlige eller irrelevante.
Argumentene til kritikerne er gode, og godt fundamentert med case-studier som klart bygger opp under påstander om at noe må være veldig galt med den gjeldende nyliberalistiske teorien, og den globaliseringen den fronter. Det triste er at konklusjonen svært ofte blir fremstilt som at "det vi trenger er mindre globalisering" eller at "vi må avskaffe det globale kapitalistiske system".
Globaliseringens forkjempere på sin side gjør ikke debatten mindre trist. Her står man fast og fremhever alle de gode resultatene man har opplevd gjennom "global kapitalisme", og at selv om det kan gå litt trott noen ganger, er resultatet som oftest bra. Man fremhever også poenget at de som beklager seg over velstandskonsentrasjon kanskje er mer interessert i å avskaffe rikdom enn å avskaffe fatigdom, det er jo tross alt ikke et "null-sum-spill" man snakker om, men et spill med fleksibelt utbytte. Dette utbytte vil vokse over tid, og dermed vil alle få det bedre.
Men her er vi inne i en endeløs og kontraproduktiv prosess. Desverre er det ingen som later til å være særlig interessert i å finne ut hvorfor liberalisering/globalisering/privatisering noen ganger kan skilte med veldig gode resultater, og stor reduksjon i fattigdom og sult, mens andre ganger må ta til takke med hungersnød og arbeidsløshet.
Til tross for mange gode case-studier har kritikerne stort sett feilet i å utfordre nyliberalistisk ideologi med alternativer. Til alt overmål er det folk som ikke har fått med seg at 100 år gamle tolkninger av Marx ikke bare har gått av moten, men faktisk er motbevist. Til tross for mange sterke caser, er de ideologiske kortene til globaliseringskritikerne dårlige.
Nyliberalistene virker på sin side ikke veldig interesserte i å utfordre sitt eget system, og avfeier kritikken med at litt svinn må man regne med, ideologien er god som vitenskap, og gjelder alle, alltid, under alle forhold. Dette støttes opp med statistikk over antall fattige i verden, et par utvalgte caser, og en generell henvisning til ideologisk overlegenhet. Det er lett å kritisere, men dersom man ikke har velfundamenterte, helhetlige, alternativer, hjelper det lite.
For meg virker dette ofte som en svart hvitt debatt: Kapitalisme vs "ikke-kapitalisme", globalisering vs "ikke-globalisering", frihandel vs proteksjonisme. en debatt mellom "gode" og "onde" krefter, og ikke en debatt om vitenskap, ideologi, og helhetlige alternativer.
Dette synes jeg er trist. Jeg går ut i fra at de aller fleste, i begge leirer, er for globalisering, for handel, og mot total avskaffelse av et kapitalistisk system. Debatten burde i mye større grad være på et vitenskapelig, teoretisk plan:
Hva slags kapitalisme skal vi ha?
Hordan kan vi minimere de negative aspektene ved globaliseringen?
Hva er hensiktsmessig frihandel?
Hvilke teorier kan vi bruke for å analysere markeder, samfunn, og systemer?
Svar på disse spørsmålene vil vi aldri finne så lenge globaliseringskritikerne konsentrerer seg om å "bevise" alle globaliseringens feiltrinn med caser, og trekke konklusjonen at vi trenger mer proteksjonisme. Globaliseringsforkjempernes svar som avfeier enkeltcasene med at javel, så skjer det feil innimellom, men det store bildet blir bedre, og deretter underbygger dette med statistikk over antall fattige i verden og nyliberal ideologi, bidrar heller ikke til noen konstruktiv debatt. Det bidrar kun til å avslutte debatten før den blir interessant.
Jeg tror vi trenger en annerledes debatt. En debatt som er mindre polarisert, mer opptatt av vitenskap, og mer opptatt av å bygge nye modeller for økonomisk utvikling, økonomisk organisering, og internasjonalt økonomisk samkvem. Vi trenger å bygge modeller som inkorporerer flere forhold: Svært få markeder kan teknisk sett bli "perfekte", mange aktører handler irrasjonelt, informasjonen vil tilnærmet aldri være "perfekt", sosial stabilitet er viktig, og vi trenger å forstå den institusjonelle strukturen som danner grunnlaget for effektive markeder.
Argumentene til kritikerne er gode, og godt fundamentert med case-studier som klart bygger opp under påstander om at noe må være veldig galt med den gjeldende nyliberalistiske teorien, og den globaliseringen den fronter. Det triste er at konklusjonen svært ofte blir fremstilt som at "det vi trenger er mindre globalisering" eller at "vi må avskaffe det globale kapitalistiske system".
Globaliseringens forkjempere på sin side gjør ikke debatten mindre trist. Her står man fast og fremhever alle de gode resultatene man har opplevd gjennom "global kapitalisme", og at selv om det kan gå litt trott noen ganger, er resultatet som oftest bra. Man fremhever også poenget at de som beklager seg over velstandskonsentrasjon kanskje er mer interessert i å avskaffe rikdom enn å avskaffe fatigdom, det er jo tross alt ikke et "null-sum-spill" man snakker om, men et spill med fleksibelt utbytte. Dette utbytte vil vokse over tid, og dermed vil alle få det bedre.
Men her er vi inne i en endeløs og kontraproduktiv prosess. Desverre er det ingen som later til å være særlig interessert i å finne ut hvorfor liberalisering/globalisering/privatisering noen ganger kan skilte med veldig gode resultater, og stor reduksjon i fattigdom og sult, mens andre ganger må ta til takke med hungersnød og arbeidsløshet.
Til tross for mange gode case-studier har kritikerne stort sett feilet i å utfordre nyliberalistisk ideologi med alternativer. Til alt overmål er det folk som ikke har fått med seg at 100 år gamle tolkninger av Marx ikke bare har gått av moten, men faktisk er motbevist. Til tross for mange sterke caser, er de ideologiske kortene til globaliseringskritikerne dårlige.
Nyliberalistene virker på sin side ikke veldig interesserte i å utfordre sitt eget system, og avfeier kritikken med at litt svinn må man regne med, ideologien er god som vitenskap, og gjelder alle, alltid, under alle forhold. Dette støttes opp med statistikk over antall fattige i verden, et par utvalgte caser, og en generell henvisning til ideologisk overlegenhet. Det er lett å kritisere, men dersom man ikke har velfundamenterte, helhetlige, alternativer, hjelper det lite.
For meg virker dette ofte som en svart hvitt debatt: Kapitalisme vs "ikke-kapitalisme", globalisering vs "ikke-globalisering", frihandel vs proteksjonisme. en debatt mellom "gode" og "onde" krefter, og ikke en debatt om vitenskap, ideologi, og helhetlige alternativer.
Dette synes jeg er trist. Jeg går ut i fra at de aller fleste, i begge leirer, er for globalisering, for handel, og mot total avskaffelse av et kapitalistisk system. Debatten burde i mye større grad være på et vitenskapelig, teoretisk plan:
Hva slags kapitalisme skal vi ha?
Hordan kan vi minimere de negative aspektene ved globaliseringen?
Hva er hensiktsmessig frihandel?
Hvilke teorier kan vi bruke for å analysere markeder, samfunn, og systemer?
Svar på disse spørsmålene vil vi aldri finne så lenge globaliseringskritikerne konsentrerer seg om å "bevise" alle globaliseringens feiltrinn med caser, og trekke konklusjonen at vi trenger mer proteksjonisme. Globaliseringsforkjempernes svar som avfeier enkeltcasene med at javel, så skjer det feil innimellom, men det store bildet blir bedre, og deretter underbygger dette med statistikk over antall fattige i verden og nyliberal ideologi, bidrar heller ikke til noen konstruktiv debatt. Det bidrar kun til å avslutte debatten før den blir interessant.
Jeg tror vi trenger en annerledes debatt. En debatt som er mindre polarisert, mer opptatt av vitenskap, og mer opptatt av å bygge nye modeller for økonomisk utvikling, økonomisk organisering, og internasjonalt økonomisk samkvem. Vi trenger å bygge modeller som inkorporerer flere forhold: Svært få markeder kan teknisk sett bli "perfekte", mange aktører handler irrasjonelt, informasjonen vil tilnærmet aldri være "perfekt", sosial stabilitet er viktig, og vi trenger å forstå den institusjonelle strukturen som danner grunnlaget for effektive markeder.
Friday, December 15, 2006
Globalisering: En stor desillusjon.
Siden jeg fortsatt slite med hjemmeoppgaver, kommer det enda en tilsløring av min dårlige samvititghet.
Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.
Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!
Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.
Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:
For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.
Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.
Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.
Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".
Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.
Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.
Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!
Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.
God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!
Denne gangen er det en annen utenom-pensum bok som skal til pers. Igjen er temaet internasjonal økonomi, boken er Globalisering: En stor desillusjon av nobelprisviner i økonomi Joseph Stiglitz.
Temaet er absolutt interessant, og på mange måter identisk til Erik Reinerts Global økonomi. Stiglitz er også økonom, men han er mindre kontroverisell enn Reinert, og har dessuten en Nobelpris å skilte med. Spenningen var stor!
Stiglitz skuffer ikke. Boken er interessant og velskrevet, med mange noter til fakta. Han dokumenterer stort sett veldig bra det han skriver, og viser hvordan det eksisterende nyliberalistiske paradigme totalt legger føringer for den politikk som blir utøvd rundt om i verden i dag. Stiglitz holder fokus på ting han kjenner godt til. Han var sjeføkonom og visegeneraldirektør for Verdensbanken fra 1997 til 2000, før dette hadde han vært en del av Clintons rådgivningsgruppe.
Boken handler dermed om de store aktørene på den internasjonale finansarena, og da først og fremst IMF - International Monetary Fund, med Verdensbanken og det amerikanske finansdepartementet i gode biroller. WTO blir også nevnt. Kritikken mot de nevnte institusjoner er ikke nådig. Stiglitz er velartikulert og baserer sine angrep på faktiske data såvel som økonomisk teori. Det teoretiske grunnlaget er faktisk særs interessant, selv om det til tider kan virke litt enkelt forklart. De grunnleggende meningene som kommer frem i boka er allikevel klare:
For å kunne planlegge en fornuftig liberalisering er det helt nødvendig med inngående lokalkunnskap - ingen land, kulturer eller samfunn er like, det er heller ingen markeder.
Liberalisering av finansmarkeder er alltid risikosport.
Liberalisering av andre sektorer er ofte risikosport, det må times riktig.
Liberalisering uten et solid institusjonelt rammeverk er dømt til å mislykkes, uavhengig av "timing".
Stiglitz viser hvordan IMF "skapte" krisen i Asia i 1997, hvordan IMF i stor grad bidro til krisen i Argentina, og hvordan IMF var en aktiv pådriver til den Russiske katastrofen som toppet seg i 1998. Stiglitz forklarer hvorfor arbeidsledighet alltid kommer som følge av hurtig og omfattende liberalisering, og hvorfor (finans)økonomer alltid blir like overrasket over at den ikke forsvinner av seg selv.
Stiglitz argumenterer også for en politikk som etter beste evne prøver å oppnå full sysselsetting - en arbeider i en ineffektiv næring er uansett mer produktiv en en arbeider uten jobb. Altså må man tilrettelegge for å skape de effektive arbeidsplassene før og samtidig som man konkurranseutsetter de mindre effektive. Dette er noe som tar tid, og derfor må man liberalisere kontrollert.
Stiglitz viser også hvordan IMF's bidrag i Asia-krisen var langt mer egnet til å sikre investeringene til vestlige selskaper og banker, enn den var til å sikre mat og bolig for de fattige i Indonesia. Han kommenterer også at selv om tosifrede inflasjonstall har liten tiltrekningskraft på potensielle investorer, er borgerkrig langt verre. Desverre, som Stiglitz sier, er ikke borgerkrig inkorporert i de nyliberalistiske modellene. Resultatet er selvsagt at det verste man kan forestille seg, er tosifret inflasjon. Ergo er det dette man må bekjempe, med alle midler - borgerkrig eller ikke!
Etter å ha lest boka sitter man igjen med en emmen smak i munnen, og en følelse av at det beste hadde vært å sendt hele kostebinderiet - IMF, WTO, Verdensbanken, og det amerikanske finansdepartementet - rett til Strasbourg under anklage om folkemord, sultedrap, og oppfordring til andre menneskerettighetsbrudd. Det blir åpenbart at man trenger noen andre økonomiske modeller, mindre ideologi, og en omfordeling av makt i dagens økonomiske verdensordning.
God og tankevekkende bok spekekt med politisk sprengstoff, løp og kjøp!
Tuesday, December 12, 2006
Radioaktive Russere del 2
Det er strålende å være Russer i EU om dagen.
Da er det altså funnet radioaktivitet også i Tyskland. Sammenhengen med Litvinenko-drapet er åpenbar. At det med stor sannsynlighet er Dimitri Kovtun som har stått for spredningen later også til å være hevet over rimelig tvil. Men det er mye som ikke stemmer. Kovtun har etterlagt seg radioaktive spor en rekke steder, og hans tidligere kone, svigermor, samt hans barn er også eksponert for stråling. Det kan virke som om Kovtun har spasert rundt med en durabelig dose Plonium-210 i lomma i lengre tid. Da er det kanskje heller ingen overraskelse at han ligger på sykehus. Riktignok vet ingen sikkert hva som feiler Kovtun, han ligger i Moskva, men at det skulle dreie som noe annet enn radioaktiv forgiftning er det ingen som tror.
Så hvordan ser dette egentlig ut? Hva skjedde? Er Kovtun morderen, en morder som ikke visste hvilket stoff Litvinenko skulle likvideres med? Viktor Jusjtsjenko ble f eks forgiftet med dioksin. Et annet hett stoff er thallium. Også ricin har blitt brukt før. Ingen av disse er radioaktive. I følge pressen er det første gang Polonium har blitt brukt til å forgifte noen - så er det da også både dyrt, vanskelig å håndtere, og ikke minst farlig for morderen selv.
Eller var kanskje Kovtun målet? Det spekuleres i forgiftede tekopper, drinker, og sigaretter. Dersom Kovtun har vandret rundt med Polonium i lomma kan det godt a vært i sigarettpakken. At Litvinenko desverre "bommet en sigg" er ikke umulig. Forøvrig møttes de for "å gjøre forretnininger" så en sigar kan vel heller ikke utelukkes. Dette kan også forklare hvorfor det later til at alle de ansatte ved baren har blitt eksponert for relativt store doser - nemlig røyken!
Men hvem har tilgang på Polonium? Det er ikke så mange. Riktignok er det en handelsvare, men, det er svært dyrt, og handelen er regulert, og sannsynligvis ganske lett å spore. Dersom stoffet ikke kjøpes, kan det lages, i en atomreaktor. Dem er det ikke så mange av.
Allikevel bør det kanskje nevnes andre mistenkelige dødsfall. Jeg tenker spesielt på Yassir Arafat som døde i 2004, etter et middels langt, mystisk, sykeleie. Man fant aldri ut hva han egentlig døde av, annet enn rykter om nyresvikt, leversvikt, anemi, kreft, osv... Alle mulige symptomer på radioaktiv forgiftning. Ble Arafat til slutt forgiftet av Mossad? De har utvilsomt tilgang på Polonium. Litvinenko hadde nylig vært i Israel for å gjøre "forretninger". Med tanke på hans aktiviteter er riktignok Putin hovedmistenkt, men her kan det være flere skjulte muligheter.
Dramaet fortsetter, jeg spår fortsatt en god, gammel diplomatisk nyttårskrise!
Da er det altså funnet radioaktivitet også i Tyskland. Sammenhengen med Litvinenko-drapet er åpenbar. At det med stor sannsynlighet er Dimitri Kovtun som har stått for spredningen later også til å være hevet over rimelig tvil. Men det er mye som ikke stemmer. Kovtun har etterlagt seg radioaktive spor en rekke steder, og hans tidligere kone, svigermor, samt hans barn er også eksponert for stråling. Det kan virke som om Kovtun har spasert rundt med en durabelig dose Plonium-210 i lomma i lengre tid. Da er det kanskje heller ingen overraskelse at han ligger på sykehus. Riktignok vet ingen sikkert hva som feiler Kovtun, han ligger i Moskva, men at det skulle dreie som noe annet enn radioaktiv forgiftning er det ingen som tror.
Så hvordan ser dette egentlig ut? Hva skjedde? Er Kovtun morderen, en morder som ikke visste hvilket stoff Litvinenko skulle likvideres med? Viktor Jusjtsjenko ble f eks forgiftet med dioksin. Et annet hett stoff er thallium. Også ricin har blitt brukt før. Ingen av disse er radioaktive. I følge pressen er det første gang Polonium har blitt brukt til å forgifte noen - så er det da også både dyrt, vanskelig å håndtere, og ikke minst farlig for morderen selv.
Eller var kanskje Kovtun målet? Det spekuleres i forgiftede tekopper, drinker, og sigaretter. Dersom Kovtun har vandret rundt med Polonium i lomma kan det godt a vært i sigarettpakken. At Litvinenko desverre "bommet en sigg" er ikke umulig. Forøvrig møttes de for "å gjøre forretnininger" så en sigar kan vel heller ikke utelukkes. Dette kan også forklare hvorfor det later til at alle de ansatte ved baren har blitt eksponert for relativt store doser - nemlig røyken!
Men hvem har tilgang på Polonium? Det er ikke så mange. Riktignok er det en handelsvare, men, det er svært dyrt, og handelen er regulert, og sannsynligvis ganske lett å spore. Dersom stoffet ikke kjøpes, kan det lages, i en atomreaktor. Dem er det ikke så mange av.
Allikevel bør det kanskje nevnes andre mistenkelige dødsfall. Jeg tenker spesielt på Yassir Arafat som døde i 2004, etter et middels langt, mystisk, sykeleie. Man fant aldri ut hva han egentlig døde av, annet enn rykter om nyresvikt, leversvikt, anemi, kreft, osv... Alle mulige symptomer på radioaktiv forgiftning. Ble Arafat til slutt forgiftet av Mossad? De har utvilsomt tilgang på Polonium. Litvinenko hadde nylig vært i Israel for å gjøre "forretninger". Med tanke på hans aktiviteter er riktignok Putin hovedmistenkt, men her kan det være flere skjulte muligheter.
Dramaet fortsetter, jeg spår fortsatt en god, gammel diplomatisk nyttårskrise!
Saturday, December 9, 2006
Putin's Russland og døde agenter
Drapet på tidligere KGB og FSB agent Alexandr Litvinenko ryster Europa, og er i ferd med å skape en anstrengt situasjon mellom Storbritannia og Kreml. I følge britisk etteretning er det bare FSB som ville hatt ressursene til å fremskaffe tilstrekkelige mengder polonium til å drepe et menneske. Der er også bare FSB, i følge britisk etteretning, som ville hatt tilstrekkelig kompetasne til å gjennomføre forgiftningen uten at agenten ble satt i betydelig fare. Til slutt skal det relativt mye til fo rå gjennomføre en slik aksjon uten å bli avslørt på forhond, og uten å sette igjen klare spor for etterforskning i ettertid.
Men hva er egentlig Polonium-210? Stoffet som ble brukt til å forgifte Litvinenko? Stoffet er en internasjonal handelsvare som brukes i industri. Russland selger rundt 100 gram polonium i året til utenlandske industriforetak, og det er overveiende sannsynlig at uasnett hvem som sto bak forgiftningen av Litvinenko, so stammer stoffet fra Russland. Men om Polonium kan dere lese her:
http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165226118.83
Bruken av Polonium kan allikevel gjøre at man klarer å løse saken. I følge Aftenposten har man flere gode ledetråder. Blan annet et skissert mulig hendelsesforløp her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1562173.ece
Men det er ikke bare bruken av Polonium som gjør denne saken mystisk. Et annet betimlig spørsmål som er blitt reist er hvem denne Italienske "sikkerhetseksperten" Mario Scaramelli egentlig er. Han har visstnok en bred fortid, både som jurist, ekspert på miljøkriminalitet i det tildligere Sovjetunionen, og sikkerhetsekspert, med kjerneområde på det tidligere KGB's operasjoner og tilstedeværelse i Italia. Mer om Scaramelli kan dere lese her:
http://www.spacewar.com/reports/Dead_Russian_Italian_Contact_Nuclear_Expert_Who_Drifted_Into_Intelligence_999.html
http://en.rian.ru/world/20061207/56613662.html
http://www.prisonplanet.com/articles/november2006/261106Sushi.htm
Nå vil jeg riktignok påstå at alle disse kildene bør sees på med en viss skepsis, allikevel kan det forklare hvorfor Scaramella later til å være trygt forvart i Britisk eterretnings varetekt. Andre involverte personer det kan være verdt å ta en nærmere titt på er Julia Svetlitjsnaja. Hun har først omtalt seg som student, og har omtalt Litvinenko som pengeutpresser og banditt. Aftenposten har derimot undersøkt litt rundt Svetlichnaya, og funnet ut følgende:
http://www.aftenposten.no/meninger/notert/article1563290.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558740.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558725.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558726.ece
På sidene til University of westminster står følgende:
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1966
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1203-smhp=1
Dermed er det ikke bare Scaramella som virker "mystisk" i denne saken. Et annet spørsmål er hvem Russian Investors egentlig er, og hvilke rille spilte de i f eks Yukos saken, som endte med at Mikhail Kodorkovsky ble fengslet? Russian Investor's hjemmeside er her:
http://www.investors.ru/en/About_Company/
Den sier ikke stort, så her kan vi bare tenke oss til mulige sammenhenger. SOm en foreløpig oppsummering vil jeg henvise til følgende linker:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1559157.ece
http://www.dagbladet.no/utenriks/?type=indeks&tag=emneord&string=alexander+litvinenko
Så da er det bare å la konspirasjonsteoriene fly! Her er det masse å ta tak i!
Men hva er egentlig Polonium-210? Stoffet som ble brukt til å forgifte Litvinenko? Stoffet er en internasjonal handelsvare som brukes i industri. Russland selger rundt 100 gram polonium i året til utenlandske industriforetak, og det er overveiende sannsynlig at uasnett hvem som sto bak forgiftningen av Litvinenko, so stammer stoffet fra Russland. Men om Polonium kan dere lese her:
http://www.forskning.no/Artikler/2006/desember/1165226118.83
Bruken av Polonium kan allikevel gjøre at man klarer å løse saken. I følge Aftenposten har man flere gode ledetråder. Blan annet et skissert mulig hendelsesforløp her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1562173.ece
Men det er ikke bare bruken av Polonium som gjør denne saken mystisk. Et annet betimlig spørsmål som er blitt reist er hvem denne Italienske "sikkerhetseksperten" Mario Scaramelli egentlig er. Han har visstnok en bred fortid, både som jurist, ekspert på miljøkriminalitet i det tildligere Sovjetunionen, og sikkerhetsekspert, med kjerneområde på det tidligere KGB's operasjoner og tilstedeværelse i Italia. Mer om Scaramelli kan dere lese her:
http://www.spacewar.com/reports/Dead_Russian_Italian_Contact_Nuclear_Expert_Who_Drifted_Into_Intelligence_999.html
http://en.rian.ru/world/20061207/56613662.html
http://www.prisonplanet.com/articles/november2006/261106Sushi.htm
Nå vil jeg riktignok påstå at alle disse kildene bør sees på med en viss skepsis, allikevel kan det forklare hvorfor Scaramella later til å være trygt forvart i Britisk eterretnings varetekt. Andre involverte personer det kan være verdt å ta en nærmere titt på er Julia Svetlitjsnaja. Hun har først omtalt seg som student, og har omtalt Litvinenko som pengeutpresser og banditt. Aftenposten har derimot undersøkt litt rundt Svetlichnaya, og funnet ut følgende:
http://www.aftenposten.no/meninger/notert/article1563290.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558740.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558725.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1558726.ece
På sidene til University of westminster står følgende:
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1966
http://www.wmin.ac.uk/sshl/page-1203-smhp=1
Dermed er det ikke bare Scaramella som virker "mystisk" i denne saken. Et annet spørsmål er hvem Russian Investors egentlig er, og hvilke rille spilte de i f eks Yukos saken, som endte med at Mikhail Kodorkovsky ble fengslet? Russian Investor's hjemmeside er her:
http://www.investors.ru/en/About_Company/
Den sier ikke stort, så her kan vi bare tenke oss til mulige sammenhenger. SOm en foreløpig oppsummering vil jeg henvise til følgende linker:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1559157.ece
http://www.dagbladet.no/utenriks/?type=indeks&tag=emneord&string=alexander+litvinenko
Så da er det bare å la konspirasjonsteoriene fly! Her er det masse å ta tak i!
Thursday, December 7, 2006
Eksamen? Økonomi?
Siden jeg nå har eksamen for øyeblikket, skal leveres på fredag, kommer det en ekstra lang notis:
Det noe som har irritert meg mye og lenge, en irritasjon som sørger for stadige lekkasjer av edder og galle utover mine politiske venner og bekjente: Hvorfor er det ingen på venstresida som er interessert i å diskutere (økonomisk) politikk på et språk som høyresida (økonomer) forstår ?
Jeg kjenner masse flotte, meget oppegående, mennesker som sitter inne med utrolige mengder kunnskap om hvor galt det går av sted når man lar markedsfundamentalistene få styringa. Desverre er de ikke i stand til å omdanne denne kunnskapen til en argumentasjonsrekke av følgende format, på økonomspråk:
1. Problemet ser slik ut, statistisk sett.
2. Grunnen til at det oppstår er denne, teoretisk/ideologisk sett.
3. En bedre løsning hadde vært dette, praktisk sett.
Grunnen til dette er at de styrende krefter kun skjønner et språk, økonomisk teori/ideologi, og dertilhørende økonomisk argumentasjon. Dermed må venstresida innse at økonomi ikke er noe farlig, men noe helt nødvendig! Og de alternative økonomiske teorier finnes, i stort monn! Derfor: Det er bare å lese, bøker er det nok av!
1. Institutions and the Environment, Arild Vatn.
Glimrende bok om alternative tilnærminger til å løse miljøproblemer. Inneholder også en meget grundig og dyptpløyende kritikk av nyklassisismen som økonomisk paradigme. Boken gjør også mange koblinger mellom økonomi og andre fagområder, som sosiologi, psykologi, filosofi, osv. Forutsetter en god del kunnskap om samfunnsøkonomi som fagområde, samt engelsk som språk.
2. Global Økonomi, Erik Reinert.
Tar for seg Globaliseringen, og hvorfor den virker bra for det Amerikanske Finansdepartementet, men ikke for verdens fattige. Et must for alle som ønsker å være en del av globaliseringsdebatten.
3. Globalisering - en stor desillusjon, Joseph Stiglitz.
Tar for seg en rekke case-studies hvor liberalisering, særlig av finansmarkeder, har gått skikkelig skeis. Forklarer også på en lettfattelig, men ofte litt grunn, måte hvorfor det går slik. Joseph Stiglitz fikk nobelprisen i økonomi i 2001, og er en annerkjent økonom med gjennomslagskraft. Får deg til å lure på hvorfor ingen i IMF eller tilstøtende organisasjoner er anklaget for folkemord.
4. RØST nr2-2006: Utvikling.
Artikkelsamling fra Radikalt Økonominettverk om utvikling og økonomisk teori.
5. Alt du vil vite om samfunnsøkonomi, men aldri har våget å spørre om, Erling Røed Larsen.
God innføring i en rekke interessante temaer innen samfunnsøkonomi som fag. Passer veldig godt for ikke-økonomer som ønsker en dypere forståelse for økonomi.
Dette er slett ikke et uoverkommelig sommerferiepensum for engasjerte mennesker, så da er det bare å sette igang. La oss slipe knivene og klargjøre den ideologiske krigen!
Det noe som har irritert meg mye og lenge, en irritasjon som sørger for stadige lekkasjer av edder og galle utover mine politiske venner og bekjente: Hvorfor er det ingen på venstresida som er interessert i å diskutere (økonomisk) politikk på et språk som høyresida (økonomer) forstår ?
Jeg kjenner masse flotte, meget oppegående, mennesker som sitter inne med utrolige mengder kunnskap om hvor galt det går av sted når man lar markedsfundamentalistene få styringa. Desverre er de ikke i stand til å omdanne denne kunnskapen til en argumentasjonsrekke av følgende format, på økonomspråk:
1. Problemet ser slik ut, statistisk sett.
2. Grunnen til at det oppstår er denne, teoretisk/ideologisk sett.
3. En bedre løsning hadde vært dette, praktisk sett.
Grunnen til dette er at de styrende krefter kun skjønner et språk, økonomisk teori/ideologi, og dertilhørende økonomisk argumentasjon. Dermed må venstresida innse at økonomi ikke er noe farlig, men noe helt nødvendig! Og de alternative økonomiske teorier finnes, i stort monn! Derfor: Det er bare å lese, bøker er det nok av!
1. Institutions and the Environment, Arild Vatn.
Glimrende bok om alternative tilnærminger til å løse miljøproblemer. Inneholder også en meget grundig og dyptpløyende kritikk av nyklassisismen som økonomisk paradigme. Boken gjør også mange koblinger mellom økonomi og andre fagområder, som sosiologi, psykologi, filosofi, osv. Forutsetter en god del kunnskap om samfunnsøkonomi som fagområde, samt engelsk som språk.
2. Global Økonomi, Erik Reinert.
Tar for seg Globaliseringen, og hvorfor den virker bra for det Amerikanske Finansdepartementet, men ikke for verdens fattige. Et must for alle som ønsker å være en del av globaliseringsdebatten.
3. Globalisering - en stor desillusjon, Joseph Stiglitz.
Tar for seg en rekke case-studies hvor liberalisering, særlig av finansmarkeder, har gått skikkelig skeis. Forklarer også på en lettfattelig, men ofte litt grunn, måte hvorfor det går slik. Joseph Stiglitz fikk nobelprisen i økonomi i 2001, og er en annerkjent økonom med gjennomslagskraft. Får deg til å lure på hvorfor ingen i IMF eller tilstøtende organisasjoner er anklaget for folkemord.
4. RØST nr2-2006: Utvikling.
Artikkelsamling fra Radikalt Økonominettverk om utvikling og økonomisk teori.
5. Alt du vil vite om samfunnsøkonomi, men aldri har våget å spørre om, Erling Røed Larsen.
God innføring i en rekke interessante temaer innen samfunnsøkonomi som fag. Passer veldig godt for ikke-økonomer som ønsker en dypere forståelse for økonomi.
Dette er slett ikke et uoverkommelig sommerferiepensum for engasjerte mennesker, så da er det bare å sette igang. La oss slipe knivene og klargjøre den ideologiske krigen!
Subscribe to:
Posts (Atom)
