Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en klingende avslutning, med påfølgende enkle konklusjon, om det jeg har valgt å kalle bransjefinansiert forskningsjuks. Men jeg fant dette litt omfattende og vanskelig, og gjør det i stedet mer kort enn klingende, og mer tåkete enn klart.
For det første, i alle bransjer hvor bransjefinansierte forskningrapporter er med å "sår tvil" om den vitenskapelige konsensus, finner man stor grad av interessekonsentrasjon i noen få, veldig store, selskaper. Disse selskapene har tilgang til enorme økonomiske ressurser, og enda større økonomiske interesser står på spill, derfor har de meget sterke insentiver for å produsere "vitenskapelige" rapporter som støtter deres sak. Jeg har tidligere vist til plastindustrien, tobakksindustrien, legemiddelindustrien, og brusindustrien.
Men, som effektivt forklart i to underholdende filmer, "An Inconvenient Truth" og "Supersize Me", det er i andre næringer man finner de virkelig store problemene knyttet til denne ofte falske vitenskapelige tvilen. Særlig innenfor olje, energi, og transportbransjen har man spydd ut rapporter i stort monn, med heller suspekte konklusjoner. I over 20 år har man klart å kreere en fiktiv tvil om hvorvidt klimaendringer finner sted, er menneskeskapte, og hvorvidt de representerer et problem.
Også innenfor næringsmiddelindustrien, som omfatter langt mer enn Coca Cola, har dette gått svært langt. Matsminke, konserveringsmidler, forskjellige fettsyresammensetninger, vitmainer, fiber, GI, fettfaktor, sukkerinnhold, GMO osv... Det er mye å holde styr på, og tvilen er stor, i hvertfall i media. Blant ernæringseksperter, derimot, er det svært lite tvil. Den maten vi spiser i dag er ikke særlig sunn, enten den kommer fra Mc Donalds eller REMA 1000.
Det kan virke, som nevnt ovenfor, at det er de store konsentrasjonene av ressurser i selskaper som er det største problemet. De næringene som virkelig har skodd seg på dette, er også de næringene som har vært meget sentraliserte - lenge: Matindustrien og energi og transport. For å komme uvesenet til livs tror jeg man må gjøre noe med ressursene og insentivene til aktørene. I dag har ressursterke selskaper sterke insentiver til å skape tvil, mens politikere og statsforvaltning har svake interesser i å utfordre selskapene. Vi ber om trøbbel, og kan lite gjøre.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Og jeg kan herved anbefale Lenin: Imperialismen - kapitalismens høyeste stadium. Synes ofte det er litt pussig at du ikke er revolusjonær. Det er jo ikke tilfeldig at disse tingene foregår, det har sammenheng med utviklingstrekk i kapitalismen som var fullt synlige allerede på Lenins tid. Og jeg tror ikke at en liten touch av Keynes, eller Stiglitz for den saks skyld, er det som skal til for å rette på det, for å si det sånn...
Hei.
Det er veldig enkelt, faktisk!
Nå har jeg jo ikke lest alt av Lenin, men Marx hadde i hvertfall helt rett i en ting, kapitalismen kan være sentraliserende, og maktkonsentrasjoner, enten det er i økonomiske eller politiske markeder, fører stort sett alltid til maktmisbruk og lignende.
Men grunnen til dette er jo ikke kapitalismen i seg selv, men menneskene i den. Det har jo enhver totalitær revolusjon også vist. Det samfunnet Marx snakker om, hvor staten forvitrer, er omtrent like utopisk som det "frie marked". Derfor trenger vi en stat, en demokratisk sådann, som kan sørge for at i hvertfall den frustrasjonen man kan risikere blir dempet.
Derfor: Ja til kapitalisme, så lenge den er i et fungerende demokrati!
Post a Comment